Sorry, dette er kjedelig

KRIM: For langt. For overtydelig. Kanskje også for ambisiøst. Tom Egeland lykkes ikke denne gang, ifølge vår anmelder.

Publisert: Publisert:

Tom Egeland er en ringrev i krimbransjen og kan bedre enn dette, mener vår anmelder. Foto: Butt, Mariam / NTB scanpix

  • Tarald Aano
    Redaktør

Grade: 3 out of 6

Tom Egeland: Kongen. 432 sider. Capitana.

Krimforfatter og tidligere journalist Tom Egeland legger seg nær virkeligheten når han drar i gang sin nye krimroman, «Kongen»: Konen til en styrtrik forretningsmann blir kidnappet. Alle er fortvilte, men hvem står egentlig bak?

Derfra og ut forlater han den virkeliglike verden og gir oss en røverroman der ingrediensene blir stadig flere: Tenåringsdatteren blir også bortført, ulike banditter snubler i hverandre, internasjonal mafia kobles på, reportere får tak i nyheter de ikke jaktet på, sikkerhetsfolk snuser seg fram til usannsynlige skurker, politiet nøster møysommelig i tråder og finner folk de ikke har lyst å finne, og i det hele tatt.

Les også

Egeland slipper finansthrilleren «Kongen» løs – er hans bok nummer 20

Les også

Kjedelig kodekrim

Med andre ord: «Kongen» er på ingen måte en original krim, eller spenningsroman om du vil, og den er heller ikke spesielt godt skrevet. Det starter dramatisk med bortføringene, og deretter går vi gjennom obligatoriske bli-kjent-med-kapitler der viktige og uviktige figurer dukker opp og beskrives. Tidvis funker dette godt, som når han kort risser opp hovedpersonen, den vellykkede businessfyren som har vunnet seg et kongerike og en prinsesse: «Han var fast gjenganger i spaltene til Kapital, Finansavisen og Dagens Næringsliv (...) Han hadde vært gjest både hos Skavland og Lindbo». OK, vi ser ham. Som vi ser henne, den bortførte: «Monica var familiens HR-avdeling, sosialdepartement og utenriksdepartement. Selv var han Finansdepartementet og, når det måtte til, Justisdepartementet.»

Ja, vi ser dem. Effektivt, karikert, overflatisk. Mer enn godt nok.

Dessverre synes forfatteren å ha ambisjoner om å borre dypere, han driver en slags psykologisering av mannen som vant verden, men tapte sin sjel. Det funker ikke, for Egeland har ikke språket som skal til og ender derfor i det overtydelige, det banale.

Enda verre blir det når han vil tegne portretter av tilfeldige bipersoner; «Den første kjæresten hans het Wenche. Underskjønne Wenche. De var begge sytten...» Vi trenger virkelig ikke vite hva hun leste, hvilken musikk hun hørte på, hvilke gaver hun fikk. Det ender bare i altfor mange og lange omveier som styrer fortellingen dit krimromaner aldri, aldri, aldri skal – til kjedsomheten.

Ja, dette blir faktisk ganske kjedelig. Ikke fordi det ikke skjer noe underveis, men fordi det er for mange ord, altfor mange ord. Og fordi forfatteren ikke stoler på sine lesere og driver og overforklarer hele tiden. Det resulterer i at en rimelig våken leser ser sammenhenger så tidlig at avslutningen, der det heseblesende tempoet nesten blir parodisk, ikke får den effekten forfatter og forlag håpet. Dette er for lettvint fra en ringrev i bransjen.

Sorry.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Elever i Stavanger og Sola har fått påvist covid-19

  2. Vil skape et robot-eventyr på Tau

  3. Ingebrigtsen gjør narr av Warholm-utspill

  4. Frp nekter å la Knut Arild Hareide kutte en eneste krone

  5. Busstreik utvides til Rogaland fra lørdag – alle sjåførene tas ut i streik

  6. Byfjordtunnelen er stengt

  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Krim