Mye tull og tøys, men med en flott sang om Paris-terroren

Bortsett fra trommisen og saksofonisten har lite forandret seg på 38 år.

Publisert: Publisert:

Violent Femmes er fra venstre John Sparrow, Brian Ritchie, Blaise Garza og Gordon Gano. Foto: Zack Whitford

Grade: 3 out of 6 stars

Violent Femmes: «Hotel Last Resort» (PIAS/Border)

Violent Femmes så dagens lys i Milwaukee i 1981, spillende akustisk pønk med Gene Vincent og Velvet Underground som forbilder. Album nummer ti kommer tre år etter det forrige, men det gikk 16 år sist.

Vokalist Gorden Gano dominerer sangene, balanserende mellom det alvorlige i høydepunktet «Paris to sleep» og brukogkast-humor i åpningen «Another chorus» – et allsangrefreng om å hate refreng.

Politikerne får passet påskrevet i nyinnspillingen av «I’m nothing», og den gamle gitarhelten Tom Verlaine hever tittelkuttet «Hotel Last Resort».

Gano er i slaget når han synger om Paradiset i «Adam was a man», og «Not OK» minner oss om gatebandet de engang var. Feelgood-låten «This free ride» er enkel og iørefallende, lik Woody Guthrie på steroider.

De avslutter med en vridd versjon av «God bless America». Ikke så behagelig å høre på, og det er vel poenget.

En grei nok plate, men bortsatt fra Paris-sangen om terror, har de har gjort dette bedre før.

Beste spor: «This free ride», «Paris to sleep».

Publisert: