Plagiat eller akseptabelt?

Har Vigdis Hjorth plagiert W.G. Sebald, eller er dette innenfor grensene for hva en forfatter kan gjøre?

Publisert: Publisert:

Vigdis Hjorth Foto: Aftenposten

  • Jan Zahl
    Kulturjournalist
iconDenne artikkelen er over åtte år gammel

Her er seks utdrag fra«Austerlitz» og «Tredje person entall». Døm selv.

Sebald: Denne selvsensuren av tankene mine, den konstanteavvisningen av enhver erindring som banet seg vei i meg, krevde imidlertidstørre anstrengelser. (s. 120)

Hjorth: En selvsensur, en konstant avvisning av ethvertminne som banet seg vei i henne, som krevde så store anstrengelser. (s. 257)

Sebald: Og i denne forferdelige sinnstilstanden satt jeg itimer og dager med ansiktet mot veggen, plaget og pint i sjelen, og lærte etterhvert å forstå hvor fryktelig det er at selv den minste oppgave eller gjøremål,for eksempel å ordne forskjellige ting i en skuff, kan overstige våre krefter.Det var som om en sykdom som lenge hadde ligget latent i meg, truet med å bryteut, som om noe åndelig avstumpet og forskrudd hadde satt seg fast i meg og littetter litt ville lamme alt. Jeg følte allerede bak pannen den infame sløvhetensom går forut for personlighetsoppløsningen, ante at i virkeligheten hadde jegverken hukommelse eller evne til å tenke, eller at jeg egentlig ikkeeksisterte, at jeg hele livet bare hadde visket ut meg selv og vendt meg bortfra verden og meg selv. Hvis det hadde kommet noen den gang og ført meg til ethenrettelsessted, hadde jeg rolig latt alt skje med meg, uten å si ett ord. (s.106)

Hjorth: Hun stryker og stryker og sitter igjen med håpløse,hjelpeløse setninger, timer og dager med ansiktet mot vinduet, lysene nede påveien, de mørke vinduene over gaten, selv de enkleste oppgaver, å rydde i enskuff, å vaske klær overstiger kreftene, som om en sykdom som har ligget latenttruer med å bryte ut, noe forskrudd har satt seg fast i henne, lammer henne,som en personlighetsoppløsning. Hun husker ikke, tenker ikke, egentlig fins hunikke, om noen nå hadde tatt henne i hånden og leid henne bort, ville hun blittmed, uansett hvor, latt alt skje med seg uten å spørre. (s. 254)

Sebald: (...) setningene løste seg opp i bare enkeltord,ordene i en tilfeldig rekke av bokstaver, bokstavene i fragmenterte tegn (...)En kveld, sa Austerlitz, tok jeg alle de sammenbuntede og løse papirene mine,notatblokkene og skrivebøkene, saksmappene og forelesningsnotaten, alt jeghadde skrevet på, og bar det ut av huset, kastet det på komposthaugen nederst ihaven. (s. 107)

Hjorth: Setningene i avisen løser seg opp, blir tilenkeltord som blir til bokstaver, gru og skam: en kveld tar hun alt hun harskrevet og har samlet sammen i en perm som om det er verdt noe, stapper det nedi en papirbærepose, fyller på med stein, tar bussen til havet og kaset det detut fra en brygge om natten. (s 254)

Sebald: (...) å lukke øynene for den innsikten at livet mittalltid, så lenge jeg kan huske, har hvilt på en grunn av uavviseligfortvilelse. (s. 108)

Hjorth: (...) har lukket øynene for at livet hennes alltid,så lenge hun kan huske, har hvilt på en grunn av uavviselig fortvilelse (s. 255).

Sebald: Men nå falt det meg så tungt å skrive at jeg oftebrukte en hel dag på en eneste setning, og ikke før hadde jeg tenkt ut ogskrevet ned en slik setning, med den største anstrengelse, så kom den pinligeusannheten i konstruksjonene mine til syne, og hvor lite dekkende de var, alleordene jeg hadde benyttet meg av. Hvis jeg likevel, ved hjelp av et slagsselvbedrag, fra tid til annen greide å betrakte dagens oppgave for løst, såstirret de verste feil, meningsløsheter og avsporinger mot meg allerede vedførste blikk jeg kastet på papiret neste morgen. Når jeg leste gjennom det jeghadde skrevet, uansett hvor mye eller lite det var, forekom det meg alltid så ibunn og grunn forfeilet at jeg måtte tilintetgjøre det på stedet og begynne pånytt. Snart ble det umulig for meg å våge det første skrittet. (s. 105-106)

Hjorth: Så blir det plutselig tungt å skrive, hun bruker endag på én setning. Straks den er skrevet viser løgnen seg. Ordene hun bruker erikke dekkende. Hvis hun likevel, ved et selvbedrag, sier seg fornøyd, ser hunstraks dagen etter at det er ubrukelig, barnslig. Uansett hvor mye eller litehun skriver, må hun kaste det og begynne på nytt, til slutt tør hun ikkebegynne. (s. 253-254)

Sebald: Ingen kan nøyaktig forklare hva som skjer i oss nårdøren som skjuler barndommens skrekk, rives opp.

Hjorth: Ingen kan forklare hva som skjer når døra somskjuler barndommens skrekk åpnes.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Dette må du vite om busstreiken

  2. Fire nye koro­nasmit­tede i Stavanger – ett av tilfel­lene har ukjent smitte­kilde

  3. Kjøkkenet ligger 143 meter over havet – i Stavanger

  4. «Koronapandemien har gitt en oppblomstring for tvilsomme firmaer som skor seg på desperate mennesker»

  5. Flere voldsepisoder, knust busskur og ruskjøring i natt

  6. Flyttet fra leilighet i byen til minihus på landet: - Man må ofre noe for å bo som dette