Ihle Hadland med raffinert Scarlatti-spill

Ihle Hadland gir de 15 sonatene nyhetens interesse.

Denne artikkelen er over to år gammel

D. Scarlatti: 15 sonater. Christian Ihle Hadland, klaver. Simax.

Domenico Scarlatti ble født samme år som J.S. Bach og Händel, i 1685. Han stammet fra en berømt napolitansk musikerfamilie, men levde mesteparten av sitt liv i Spania. Mye av det han komponerte er gått tapt, men ikke mindre enn 555 sonater er bevart i diverse avskrifter. Det er ikke sonater i klassisk-romantisk forstand dette, men énsatsige stykker som ikke varer mer enn mellom ett og seks minutter. Men når store pianister som Benedetti Michelangeli, Clara Haskil, Gilels og Horowitz hadde Scarlatti på programmet og gjorde innspillinger av et utvalg, var det fordi dette var en usedvanlig fri musikk, med en spesiell klang, raske tonesprang, herlige triller, pianistiske figurasjoner, vekslende stemninger og et tonefall som kan spores tilbake til forskjellige typer spansk folkemusikk fra tidlig 1700-tall.

Selv om de er skrevet for cembalo, gir et moderne flygel sonatene uante klanglige muligheter. Ikke for ingenting er Scarlatti blitt kalt det 18. århundrets Chopin. Men det var en cembalist og musikkforsker, Ralph Kirkpatrick, som redigerte de forskjellige sonatene og ga dem en kronologisk orden, derav en K foran hvert nummer.

De som har hørt Ihle Hadland i konsertsalen og på plate, vil straks forstå at Scarlatti passer særdeles godt til hans pianistiske ferdigheter. Det fjærlette anslaget, virtuositeten i de mange passasjene, den melodiske sangen, klangraffinementet er kjennetegn ved denne pianisten som har et usedvanlig bredt repertoar. Av de 15 sonatene som Ihle Hadland har valgt ut, er det bare tre-fire som hører til de mest kjente (spor 3, 9 og 15). Det gir dem også nyhetens interesse. Scarlatti sa selv om sine sonater at han ikke hadde noen kjempestor hensikt med dem, «men at de bare var kunstens åndfulle spøk». Ja, åndfullt er Ihle Hadlands spill, men det er også stor kunst!