Jøde­hatet i norsk versjon

De tyske nazistenes rop om det såkalte jødeproblemet fikk et tydelig ekko også i norsk offentlighet.

Journalist og historiker Bjørn Westlie har skrevet om et mørkt kapittel i norsk historie.
Publisert: Publisert:

Bjørn Westlie:
Mørke år
Norge og jødene på 1930-tallet
237 sider
Res Publica

Grade: 4 out of 6

Både som journalist og historiker har Bjørn Westlie gjort en betydelig og fortjenstfull innsats for å minne oss om de mørkeste sidene av vår egen nære historie. Det er langt på vei takket være hans og Bjarte Brulands innsats at konfiskeringen av de norske jødenes eiendom endelig ble diskutert og forsøkt kompensert. Han har også skrevet om hvordan norsk presse omtalte jødene under okkupasjonen. Det var heller ikke noe pent gjensyn.

Det samme kan uten forbehold sies om årets bok, der Westlie presenterer en brun kavalkade av anti-semittisme og rent jødehat i norsk offentlighet i tiåret før holocaust. I 1933 skrev sjefredaktør Thorvald Aadahl i Nationen at jødene var et «asiatisk fantasifoster, hvis eneste realitet er slaveri.» På det tidspunkt var Aadahl formann i Norsk Presseforbund.

Etter et nyttig innledningskapittel som gir oversikt over tilstanden i norsk debatt på 1930-tallet, tar Westlie for seg sektor etter sektor: kristenfolket, bøndene, pressen, forfatterne, teaterfolk og musikere, før han ser på politikerne og byråkratene. Overalt finner han beundring, eller i det minste forståelse, for Hitlers tiltakende aggresjon mot de tyske jødene. Aftenposten unnslo seg ikke engang for å gi jødene skylden for krystallnatten.

Et viktig poeng i framstillingen er at det ikke er norske nazister som blir sitert. De fantes også, men Westlie vil vise hvor utbredt jødehat og raseteorier var også utenfor den lille flokken som åpent bekjente seg til nazismen.

Den ledende norske rasehygieniker Jon Alfred Mjøen, skrev om «det jødisk gjennomsyrede og herjede Tyskland». Mjøen var Venstre-mann. Teologen Leiv Aalen fra Rennesøy skrev om jødene som et sosialt og kulturelt «merkverdig rotløst folkeferd som synes virke åndelig og materielt opløsende når de får bestemmende innflytelse på et annet folks sociale og kulturelle utvikling.»

Selv om Westlie innledningsvis presiserer at han har konsentrert seg om den del av offentligheten som næret og fremmet slike holdninger, kan skjevheten gjøre det lett å overse at det fantes sterke motsatte røster både i kirken, pressen, kulturlivet og politikken, som han ikke bruker plass på. Den senere biskop Kristian Schjelderup skrev allerede i 1935 en bok om det «nye hedenskapet» i Tyskland. I Dagbladet var Ragnar Vold en konsistent og standhaftig motstemme mot brungrumset i Aftenposten og Nationen. Det samme var store deler av A-pressen og flere liberale aviser. Knut Hamsun hadde støtte fra mange forfatterkolleger, men møtte også stor motstand.

Westlies ambisjon har ikke vært å gi et bredest mulig bilde av hvordan jødene ble oppfattet, omtalt og behandlet i trettiårene, men å vise gjennom en kavalkade av eksempler og sitater hvor mye jødehat og iskalde holdninger som faktisk fantes, også i den siste fasen før krigen, da det var åpenbart for alle som ville se, at jødene var i livsfare i alle land hvor nazistene kom til makten.
Det meste av innholdet er kjent fra andre framstillinger, men Westlies sammenfatning er like fullt viktig for å forstå hvordan og hvorfor det norske bidraget til jødeutryddelsen kunne skje. Omsorgen for de få jødene i Norge var mildest talt spinkel, også hos de som ikke kunne regnes som jødehatere.
Boken ville vært enda bedre med et strammere språk, og uten forfatterens små, ofte indignerte, kommentarer. Den faktiske fremstillingen er så sterk at leseren ikke trenger hjelp til fortolkning.

Publisert: