ROMAN: I skyggen av svikefulle fedre

Når mannlig svik fører til sorg, savn og død.

  • Steinar Sivertesen
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
  • Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår.
  • Roman. Oversatt av Ingeborg Fossestøl.
  • 272 sider.
  • Gyldendal
icon
Denne artikkelen er over fem år gammel

Året er 1985. Femtenårige Cem, tekstens jeg-forteller innledningsvis, er håndlanger for brønnmesteren Mahmut som graver etter vann i en liten by utenfor Istanbul. Arbeidet er hardt og farlig, de bor i telt, og om kveldene forteller de hverandre historier, særlig om fedre, sønner, drap og forbudt seksualitet. Deres viktigste kilder er den greske tragedien «Kong Ødipus» av Sofokles og det persiske gigantdiktet «Shahname» av Ferdousi.

Samtidig forelsker Cem seg i den atten år eldre, gifte Gülcihan, kvinnen med det røde håret, hun som fører ordet i romanens tredje og siste del, lagt til år 2015, og røper hvem som står bak fiksjonen i de to første hovedavsnittene i soga om Cem.

Siden teksten ender som en spennende krimhistorie, og fordi beretningen om brønngravingen ender brått og uavklart, uten at vann blir funnet og ved at Cem flykter fra både en hardt skadet - kanskje død - Mahmut nede i en dyp brønn og drømmekvinnen han har debutert seksuelt med, bør det knapt gis altfor mange opplysninger om de tallrike forviklingene som utspiller seg i løpet av de tretti åra handlingen omfatter.

Men sentralmotivet i teksten er fedre som sviker, sønner som savner, sørger, blir tragiske offer for emosjoner de og andre ikke har kontroll over. Denne dramatikken speiler seg ikke bare i Vestens og Orientens litterære kanon, den nedfeller seg også i det brokete livet til Cem, han som opplevde at en politisk radikal far brøt med familien, som sjøl forlot farsskikkelsen Mahmut hjelpeløs i brønnen, som i ungdommen bar på en forfatterdrøm, men ble ingeniør og forretningsmann i stedet – en ferd som i første omgang går fra fattigdom til rikdom og stillferdig ekteskapslykke, før et nytt, fatalt møte med den rødhårete kvinnen snur opp ned på hans og andres liv.

I tillegg til å dvele ved fadermord og Ødipus-kompleks, erotisk besettelse og moralsk svik, streifer denne allusjonsstyrte teksten bl.a. politiske spenninger og historiske begivenheter i det tyrkiske samfunnet, forskjellen på Vestens og Østens tanke- og levesett, skuespillerkunstens og diktningens fascinasjonskraft, den kontinuerlige omformingen av storbyen Istanbul.

Det hele virker systematisk sydd sammen. Men noen stor stilist, med retorisk trøkk, original metaforikk og utfordrende undertekst, er nobelprisvinneren Orhan Pamuk ikke.

Publisert: