Mariss Jansons var en av de aller største

KLASSISK CD: Vår klassiskekspert triller tre seksere denne gang. Og først blant de store står den latviske dirigenten Mariss Jansons som løftet Oslo-filharmonien opp på et internasjonalt nivå.

Publisert: Publisert:

Mariss Jansons under en øvelse før nyttårskonserten i Wien 2005. Foto: HANS PUNZ / AP

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO

Mariss Jansons døde i St. Petersburg 1. desember. Mens de store utenlandske avisene var rause med omtaler av ham, var norske aviser heller sparsomme med stoff. Et unntak var Aftenposten som både hadde en god artikkel og en omtale av hans virke i Oslo-tiden. Det er en kjensgjerning at Jansons forlot Oslo i protest mot Oslo-filharmoniens arbeidsvilkår og at han ikke fikk gjennomslag for et nytt konserthus. Jansons ledet Oslo-filharmonien fra 1979 til 2002.

Som flere utenlandske aviser skriver, brakte han Oslo-filharmonien opp til å bli et topp-orkester, fra å være et provinsorkester. Innspillingene av Tsjaikovskijs samtlige symfonier (på Chandos), gjeve platekontrakter og utenlandsturneer med orkesteret bidro til det. Som sjefdirigent for Concertgebouworkest i Amsterdam og for Sinfonieorchester des Bayerischen Rundfunks i München, samt fast gjestedirigent for bl.a. for Wien-filharmonikerne, ble Jansons en av de aller største orkesterledere i sin tid. I en nekrolog nøler ikke den renommerte sveitsiske avisen Neue Zürcher Zeitung med å kalle ham «Den største dirigent i vår tid».

Med unntak av tiden under Jukka-Pekka Saraste (2006-13), da orkesteret kunne glimte til igjen, har ikke Oslo-filharmonien hatt samme nivå lenger. Valget av André Previn (2002-06) var en nærmest en skandale. Vasilij Petrenko (2013-) har ikke greid å løfte orkesteret opp mot de store høyder, til tross for dets dyktige musikere. Jansons kom aldri tilbake for å dirigere Oslo-orkesteret. Men i februar 2011 kom han til Oslo-operaen med Concertgebouw og Leif Over Andsnes og dirigerte Brahms, Richard Strauss og Wagner; en konsert vi aldri vil glemme.

Hans siste innspilling i Oslo

Grade: 6 out of 6

Mahler: Symfoni nr. 3. Randi Stene, mezzo-sopran, Sølvguttene, Oslo-filharmoniens kor, Oslo-filharmonien, dir.: Mariss Jansons. 2 cd-er, utgitt på Simax.

Dette var Jansons siste innspilling med Oslo-filharmonikerne. Den er fra 2001, og man kan undre seg over hvorfor den ikke er blitt gitt ut tidligere. Kanskje ville Oslo-filharmonien vente til i år, til sitt 100-års jubileum. I Mahlers store Tredje symfoni blir vi vitne til hva Mahler ville med sin symfoniske kunst: skape en verden, et kosmos, gjenskape naturen, eller som han selv sa: «å bygge opp en hel verden med musikalske midler».

Jansons, med sin voldsomme energi som han aldri sparte på – han var helt utslitt etter hver konsert – er som skapt for de store symfoniene.  Jansons får alle grupper i orkesteret til å yte det maksimale. Vi hører hvordan de melankolske hornene er naturmotiver, liksom klangene i harpe og strykere. Randi Stenes mezzo er på dette punkt i hennes karriere ideell for alt-soloen «O Mensch, gib acht!», fra nattsangen i Nietzsches Also sprach Zarathustra». Sølvguttene synger vakkert «Es sungen drei Engel» til stemte klokker som de så imiterer med et «bim-bam». 

Særlig virkningsfullt er det hvordan Jansons får orkesteret til å danne høydepunkter eller plutselige innbrudd, det Theodor Adorno i sin vakre bok om Mahler kaller «Durchbruch» (gjennombrudd). Den sjokkartede umiddelbarhet her gir et sterkt inntrykk av at musikken sprenger sin egen formale integritet. Det kommer til en nærmest mystisk enhet av visjon og konstruktiv språklikhet (ikke språklighet!), en sprengning av kunstrommet for å få skaperverket verket til å tale.

Kanskje Jansons sin etterkommer?

Grade: 6 out of 6

Bruckner: Symfoni nr. 6 og 9; Wagner: Siegfried Idyll, Forspill til Parsifal. Gewandhausorchester, Leipzig, dir.: Andris Nelsons. 2 cd-er. Deutsche Grammophon.

Vi kan glede oss over alle innspillingene Jansons gjorde med Concertgebouw og de utallige med symfoniorkesteret til Bayersk radio; flere med disse siste kommer snart på platemerket BR (bl.a. Mahlers Femte). Jansons hadde også stor innflytelse på yngre dirigenter. For Andris Nelsons, også han fra Latvia, var Jansons en mentor. 

Nelsons er nå leder for Gewandhausorchester i Leipzig (tidligere ledet av Herbert Blomstedt, Skandinavias største dirigent), verdens eldste såkalte «borgerlige» orkester (fra 1743), som hadde en særlig tilknytning til Bruckner. Han er samtidig leder av symfoniorkesteret i Boston. Men han har også nettopp spilt inn Beethovens samtlige symfonier med Wien-filharmonikerne, noe jeg kommer tilbake til. Nelsons er overaktiv, både som orkesterleder og på platemarkedet. Han liker best live-opptak og disse cd-ene med Bruckner og Wagner er fra desember i fjor. Konstellasjonen Bruckner-Wagner er velvalgt, for Bruckner elsket Wagners musikk.

Varme og intensitet i Wagner, Bruckner med sørgemusikk og klang-aura.

«Anton Bruckners musikk ligger i genene hos Gewandthausorchester» sier Nelsons. Selvsagt er alle musikerne utskiftet siden 1884, da orkesteret uroppførte Bruckners Syvende og i sesongen 1919/20, som de første, fremførte alle Bruckners symfonier med den legendariske dirigenten Arthur Nikisch. Men tradisjon er noe mer enn klangen og det estetiske nivået til enkeltmusikere fra den gang. For tradisjon er noe over-individuelt og, om ikke tidløs, så noe som videreføres når den er på sitt beste.

Og det har orkesteret i Leipzig mestret, til tross for (eller å grunn av!) DDR-tiden. Den varme klangen, i både Wagner og Bruckner, er ett av kjennetegnene. Et annet er den særlige balansen mellom messing, treblåsere og stryker-gruppene. Det hører vi her både i Wagner-stykkene, som innleder begge cd-ene; det er en varm klang som overøser oss både med det melodisk vakre og med den nødvendige orkesterfylde.

I Mahlers Sjette merker vi os særlig den langsomme satsen, der avslutningsavsnittet (cd1, spor 3 (6-9), får klinge ut. De hurtige satsene i denne symfonien har den heftighet som er karakteristisk for den sky og tilbakeholdne Bruckner; for musikken var noe annet enn livet.

I den Niende, som gjerne settes i sammenheng med den sene Bruckners dødsangst og som han, mot tidligere praksis, arbeidet så lenge med som over ni år, uten å kunne fullføre sistesatsen – denne satsen får hos Nelsons et tydelig anstrøk av avskjed, hans «siste ord», men viktigst: denne satsen peker henimot den sene Mahler og Schönberg. Som Walter Benjamin sa: kunsten er antesiperende, den er flere år forut for hva som kommer.

Nesten døende

Grade: 6 out of 6

Salvatore Sciarrino: Let Me Die Before I Wake; Brahms: Kvintett b-moll, op.115; Gérard Pesson: Nebenstück. Reto Bieri klarinett, Meta4. utgitt på ECM.

De fleste ECM-utgivelsene har av meg, opp gjennom tidene, fått høyeste utmerkelse. Slik er det også med denne utgivelsen, i jubileumsåret for ECM (50s-jubileum).  Jazz-utgivelsen på denne labelen er av samme kvalitet og like grensesprengende som det klassisk/moderne). Manfred Eicher har her vært ikke bare en pådrivende kraft, men en som, tross alle motebølgene, har bevart en særlig sikker smak. Og «smak» var, som Nietzsche allerede sa, adskillig viktigere enn meninger. 

Brahms sin kvintett for klarinett, to fioliner, bratsj og cello omkranses her av Sciarrinos komposisjon, som har tittelen fra en bok som forsvarer (heldigvis!) eutanasi, og er et stykke for solo-klarinett. Likesom tidligere — Sciarrino er med sine over 90 år fremdeles en av de mest betydningsfulle komponister i vår tid – er dette et verk som er uhyre konsentrert, til tross for den (for Sciarrino) relativt lange varighet. Men konsentrat på konsentrat følger her på hverandre, gjennom legeringer av vakre overganger.

Brahms spilles her uten for mye tetthet og varme. Det gjør kvintetten mer transparent enn vanlig, men med en rik fargelegging. Passons Nebenstück er for klarinett og strykekvartett, en nennsom såkalt «filtrage» (filtrering) av Brahms’ tidlige Ballade op.10, nr.4. Det klinger veldig brahms’sk, men med en fortreffelig instrumentering.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Tre nye smittetilfeller i Stavanger

  2. Viking raste etter nederlaget: – Sjokkerende

  3. Kan man legge det i fryseren? Eller helle kokende vann over? Her får du svar om hvordan viruset drepes i tøymunnbind.

  4. Tordnet etter Oilers-ydmykelse: – Det er pinlig

  5. Fant smitte på 344 fly i Norge. De fleste tilfellene kommer fra ett land.

  6. Strenge nasjonale retningslinjer innført: Dette betyr det for Halloween og bursdager

  1. Klassisk musikk
  2. Anmeldelse
  3. Musikkanmeldelse