Skyggespill i skumringen

UTSTILLING: Øyvind Sørfjordmo snakker allerede med en tydelig stemme, skriver en imponert Trond Borgen om ny utstilling .

Publisert: Publisert:

Øyvind Sørfjordmo, «Slagsmål», olje på lerret 2019.

  • Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Grade: 5 out of 6 stars

BGE: Øyvind Sørfjordmo, Skreddertimen, maleri, skulptur. T.o.m. 9. februar.

Det er eventyrets tid, og tiden for fantasiens lek – det som i gamle dager gjerne ble kalt skreddertimen. Det er dette halvmørket maleren Øyvind Sørfjordmo dukker inn i, i sine bilder. Stemmene rundt ilden i grue og ovn, i det flakkende lyset fra et lite tent lys, blikket ut gjennom vinduet mot skogens stadig mer utydelige former. Hva er det vi ser, hva er det vi hører?

Sørfjordmo kaller utstillingen i BGE «Skreddertimen», og om dette skriver han: «Jeg har et ønske om å lage en følelse i maleriene mine som kan minne om å se ut i skogen i skumringstimen, eller natten. Da øynene ikke riktig strekker til i mørke begynner hjernen å improvisere». Av disse improvisasjonene skaper han fortellinger som er assosiative, snarere enn forklarende, i sitt innhold. For formspråket er nonfigurativt, med underlige former og linjer som vrir og bukter seg inn i og ved siden av hverandre. Jeg ser skygger som kommer til syne i halvmørket, bærere av historier vi aldri vil fatte, som en levendegjøring av noe vi nettopp har hørt fra fortelleren midt iblant oss – fantasieggende brokker av eventyr vi trodde vi kjente, men som likevel plutselig virker gåtefulle, skremmende.

Øyvind Sørfjordmo, «Skrønern», olje på lerret 2019.

Ferskt og friskt

Dette er en sterk og frodig utstilling, skapt av en ung kunstner nylig ferdig med akademiutdanningen. Det er forfriskende å se noe annet enn de allerede godt etablerte. Her er en kunstner som slår seg rett inn i den store maleritradisjonen og fritt anvender det han har bruk for der. Sørfjordmos ferske malerier har et dynamisk uttrykk; de er fargesterke og fulle av frie former og gester som kan virke improvisert fram, men som likevel er godt avstemt i forhold til hverandre. Bildene reduseres aldri til kaotisk virvar men beherskes av et stringent visuelt grep.

For å oppnå dette dypper Sørfjordmo penselen i kunsthistorien og lader bildene med referanser fra modernismen og postmodernismen, dog uten at det blir repetisjonsøvelser eller epigoneri. Her er opplagt former som synes å dukke fram fra underbevissthetens irrasjonelle dyp, med affinitet til surrealistene, ikke minst enkelte av de danske og svenske surrealistiske kunstnerne fra mellomkrigstiden og framover. Her er også Håkon Bleken-aktige former og farger, og dessuten friske referanser til amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Av alt dette, og mer, skaper Sørfjordmo en interessant personlig syntese; han snakker allerede med en tydelig stemme.

Bluss og puls

I dette formspråket finnes ikke perspektivet, likevel opplever jeg interessante romvirkninger. De oppstår mellom og bak de nonfigurative formene og fargene, som blusser og flammer, pulserer og flakker – og skaper liv, både i hvert enkelt maleri og i utstillingssalen som helhet. Det som nok trekker denne helheten ned en smule, er introduksjonen av et par skulpturer: sjelden har jeg sett en brennesle så flat og livløs som i skulpturen «Urtica», og «Shaggy Soldier» er like flat og uinteressant, selv om den spiller med sin skyggevirkning på veggen bak (her: et billig triks). Disse to kan virke som et forsøk på å klippe ut noen av formene fra malerienes flate og plassere dem i rommet, men som flate objekter er det todimensjonaliteten som aksentueres – og da dør det skulpturelle uttrykket. Det er som om Sørfjordmo punkterer sin egen ellers så sterke utstillingshelhet her.

Det som blir stående som utstillingens styrke, er likevel dette underlige paradokset: at selv i et sterkt opplyst galleri av en hvit kube kan jeg oppleve skumringstimens magiske halvmørke.

Publisert: