«Hvorfor vil du ha barn, egentlig?»

BOK: Masete fra et likekjønnet ektepars strev med å få eget barn.

Publisert: Publisert:

Kitty Byng debuterer med romanen «Kroppen er en morder». Den blir for masete for Aftenbladets anmelder. Foto: Cappelen Damm

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 3 out of 6

Kitty Byng: Kroppen er en morder. 364 sider. Cappelen Damm.

En psykolog er ikke nødvendigvis klok. Men sånn som hun maser i vei på romanens refleksjons- og følelsesnivå, er det likevel nesten paradoksalt at hovedpersonen og jeg-fortelleren i denne debutromanen er psykolog av utdannelse og yrke.

I det «Kroppen er en morder» åpner, er hun en kvinne i trettiårene og heter Kitty, som sin forfatter. Mora har fått slag, og sjøl har hun fått en uskjønn flekk på et lår. Disse to sammenfallende tingene er ikke av samme størrelsesorden, men får henne til å ta innover seg at ingenting varer – eller som det står flere ganger: «Alt går over.» (Bare motsagt en gang mot slutten, med et: «Alt går ikke over, tenker jeg.»)

Konkret betyr det at Kitty nå etter hvert må bestemme seg om hun vil ha barn, hvordan og med hvem. Lange, nordiske Kitty er gift med Nina, av iransk opphav. De bestemmer seg for at de vil ha barn, at Kitty, som er eldst, skal føde først, og at det når det blir Ninas tur, skal være med samme donor, og at han må ha et utseende og arvestoff som gjør at Kittys barn ikke blir så altfor kort, men omvendt får en hudfarge opp mot Ninas lød. Barnet, eventuelt barna, skal se ut som det biologisk er deres begge.

Romanen følger Kittys og Ninas omstendelige prosess for å finne en egnet donor til de mange ganger – omhyggelig beskrevne - gjentatte forsøkene på å få et foster til å festne etter enda en inseminasjon. Det sliter etter en tid på utholdenheten, nervene og økonomien, hele parforholdet, og Kitty savner fest og drikk og det sosiale livet hun er vant med. Etter en rad mislykkete forsøk spør Kitty Nina: «Hvorfor vil du ha barn, egentlig?» Og da er vi på side 229, i åpningen av kapittel 91 av i alt 164. Det er litt seint.

Inndelingen av romanen i så mange, korte kapitler kunne gi fart og driv til fortellingen; i stedet blir det heller masete med stadig mer av det samme, sakprosadrøftinger om genetikk, rase og rasisme, barnløshet, kjønn, forhold og samliv. Kitty selv er påfallende lidenskaps- og humørløs i sin egosentrisitet, men stadig frustrert over at hun gjør mest husarbeid av de to. Den kjekkastonen hun anvender gjennom store deler av roman, øker heller ikke den emosjonelle temperaturen fram mot en erkjennelse av at: «Kroppen er kanskje ikke morder, men offer.» (348.)

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Menn på byen spør hvor mye Cechell (31) koster

  2. – Det gjør så vondt i hjertet at noen har gått så langt for å lage en falsk historie om meg

  3. Nå har vi spist den i 50 år - og aldri har vi spist mer

  4. Tre nye koronatilfeller i Norge

  5. Droppet ett tonn rødfarget vann over denne populære Sørlands-øya

  6. NHO vil ha vekk koronakravet om bordservering

  1. Roman
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse
  5. Bøker