En vakker historietime

Taylor Swift er, sett vekk fra alt kjendiseriet, en singer/songwriter og en himla god historieforteller – «Folklore» er en påminnelse.

Publisert: Publisert:

  • Stella Marie Brevik
    Journalist

Grade: 4 out of 6

Taylor Swift: «Folklore» (Universal)

«Folklore» skal ha blitt skrevet og spilt inn under karantene og er produsert av Aaron Dessner (The National) og Jack Antonoff (Bleachers, Fun).

Albumet, som ble sluppet forrige fredag, er mildt sagt overraskende fra Swift som de siste årene har dyrket listepopen.

«1989» fra 2014 ble kritikerrost, mens «Reputation» (2017) og «Lover» (2019) fikk en mer middels mottagelse hos musikkpressen (dog ikke dårlig).

  • «1989» var ærlig og sårt.
  • «Reputation» var hardere enn vi har hørt fra Swift tidligere. Harde drops, tempo, hip-hop og sinne. «Lover» var en sukkersøt, uinspirert kjedelig produksjon – spør du meg.
  • «Folklore» er en personlig historietime, svevende og tydelig inspirert av indiehelter.

«Folklore» skiller seg ut fra alle tidligere utgivelser. Produksjonen er nedstrippet. Popmusikken lener seg mer mot folkelig indie enn mot topplistene. Låtene er, i mangel på et bedre ord, mer reflekterte. Låtene handler ikke kun om dårlig kjærlighet og ekser, men tar også for seg større problemstillinger, personlig historie og legger fra seg interessante hint om pågående dramaer.

Men kjærligheten er til stede. Albumets første spor, av tilsammen 16, er «The 1»:

But we were something, don't you think so? ...
... And if my wishes came true
It would've been you

I låten «Mad woman» tar hun mest sannsynlig et oppgjør med sitt gamle plateselskap, Big Machine, og sjefen Scott Borchetta og dets nye eier Scott Braun. Partene har kranglet om rettigheter til tidligere utgivelser (det har blitt noe himla ståhei):

They say «move on,» but you know I won't
And women like hunting witches too
Doing your dirtiest work for you
It's obvious that wanting me dead
Has really brought you two together

På samme låt tar hun også for seg kritikken hun får for å være «for følsom» og drar frem dobbeltmoralen i egen bransje når det kommer til kvinnesyn.

Swift gjør et veiskifte sjangermessing og prøver å skape en mer drømmende og nostalgisk sfære. Hun er kanskje ikke tilbake i Nashville, men hun leker med visene. Bon Iver kan høres på «Exile» – et av albumets beste låter. Hun er tydelig inspirert av Justin Vernons indiefolk band. Ikke bare får vi høre Verons særegne stemme på albumet, men «Peace» kunne like godt vært en Bon Iver låt.

Det er deilig å høre en god musiker legge vekk støyen fra listepopen – om så bare for en stund. Karantenen har gjort Swift godt og hun er inne på noe veldig fint her. Hun har fortellerstemmen, men «Folklore» lider også under den nyvunne inspirasjonen:

Det er tydelig at Swift har blitt inspirert av «kred-folka» i bransjen, men hun greier ikke lage et særegent lydbilde i stor nok grad til å fremme sitt budskap – derfor er «Folklore» vakkert – men også flatt. Litt Swift her, litt Bon Iver der og litt Lana på toppen holder ikke for en musiker av hennes rang. «Folklore» har dog slått diverse rekorder allerede, så mange vil nok si seg uenig i akkurat dette.

Beste spor: «Exile», «peace».

Publisert:
  1. Taylor Swift
  2. Pop (musikk)
  3. Musikkanmeldelse
  4. Plateanmeldelse
  5. Musikk