Uengasjerende og ufokusert om stort sjøslag

«Midway» byr på mange spektakulære scener, men blir sjelden mer enn en langdryg historietime.

Publisert: Publisert:

Det er storslåtte katastrofescener som presenteres i «Midway», men filmen mangler for mye annet til å engasjere.

Midway

Skuespillere: Luke Evans, Ed Skrein, Woody Harrelson, Patrick Wilson, Alexander Ludwig, Dennis Quaid, Aaron Eckhart. Sjanger: Action / Krigsfilm. Regi: Roland Emmerich. USA, 2019. Varighet: 2 t., 18 min. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 3 of 6 stars

Mangler du ideer til filmmanuset ditt, sier du? Heldigvis har vi 2. verdenskrig. Det er visst ingen grenser for hvor mange filmer som kan klemmes ut med denne krigen som bakteppe, og til tross for at den rykker stadig lengre fra oss i tid, er interessen tilsynelatende på topp.

Denne gang er det, som tittelen antyder, slaget ved Midwayøyene i Stillehavet sommeren 1942 det skal handle om. Etter en kort prolog starter handlingen med det velkjente japanske angrepet på USAs marinebase Pearl Harbor. Derfra følger regissør Roland Emmerich, som også er ansvarlig for filmer som «Independence Day» og «The day after tomorrow», en rekke tråder som til sammen ender med det store sjøslaget tittelen henspiller på.

Storslåtte krigsscener

Emmerich har, som vi vet, godt grep om store og spektakulære actionscener. Det er unektelig imponerende å se hvordan de amerikanske jagerpilotene stuper mot sine japanske mål for å komme nærmest mulig før de slipper bombene sine, og scenene hvor de japanske flyene kommer som ut av intet og overrasker mannskapene i Pearl Harbor er virkelig storslåtte. Det er altså ikke kampscenene det står på her.

Filmen har valgt å fortelle historien fra en rekke ulike perspektiver. Vi følger den flyvende cowboyen som gjør opp for det han mangler i militær disiplin med å være den beste og mest vågale piloten i hele det amerikanske flyforsvaret, vi følger den kodeknekkende varsleren som ikke blir hørt når han melder om at japanerne planlegger et angrep, vi følger tropplederen som bomber Tokyo og kommer seg i dekning i Kina, samt en hel haug med sjefer på ulike nivåer. Problemet er bare at Emmerich aldri tar seg tid til å komme innpå noen av dem. I den grad de har noen personlig historie, representeres den bare av noen halvhjertede klipp sammen med medlemmer av den nærmeste familie og pompøse taler når noen har gått bort. Slik folk jo har en tendens til å gjøre når det er krig. Selv om kameraet ikke skyr de voldsomme scenene som utspiller seg når noe blir bombet, er det vanskelig å få øye på andre menneskelige omkostninger enn de helt åpenbare.

Håpløst utdatert

Dette er en først og fremst en heltehistorie, noe som understrekes av den pompøse musikken og den ofte pinlig klisjépregede dialogen. Den framstår som håpløst utdatert, og krever veldig lite av seeren. Et formildende punkt er at den i det minste klarer å skildre japanerne på en forholdsvis nyansert måte, dette er ikke en fullstendig karikert skildring av de gode mot de onde, heldigvis. Som actionfilm er den underholdende nok i små doser, men etter to og en halv time med flyangrep og stadige alarmer som går, blir det faktisk ganske kjedelig og uengasjerende.

Publisert: