Enestående Mørk i åpningskonsert med både melankoli og intense partier

Store kontraster på sesongens første SSO-konsert. Den ga mersmak.

Publisert: Publisert:

Truls Mørk var enestående under torsdagskveldens konsert. Foto: Marie von Krogh

  • Arnfinn Bø-Rygg
Grade: 5 of 6 stars

Tre B-er sto på programmet på SSOs åpningskonsert for sesongen 2019/20: Bartók, Bloch, Brahms. I Ernest Blochs Schelomo (hebraisk for Salomo) var Truls Mørk solist. Dette er et verk som passer særdeles godt til Mørk og hans cello. Her er intensitet, en stor tone, melankoli, meditative og dramatiske partier. Det er vanlig å si at celloen representerer Kong Salomo og orkesteret folket eller verden omkring ham. Men «representere» blir et galt ord når det gjelder musikk. Snarere skaper eller produserer celloen Kong Salomos stemme, mens orkesteret frembringer folket og verden omkring.

Enestående

Truls Mørk spilte dette verket (det ble til i 1916, altså midt under 1. verdenskrig) på en enestående måte. Ytterst følsomt, men også med en slags musikalsk ettertenksomhet. Det er sjelden å se en solo-cellist som i den grad har kontakt med dirigenten under hele forløpet. Solist og dirigent var da også tydelig tilfreds med tolkningen av dette dypt alvorlige verket. Og publikum ga seg ikke før Mørk ga et ekstranummer. Ville det være mulig, tenkte jeg, etter Blochs hebraiske rapsodi? Ja, det var mulig, nemlig å synge en melankolsk sang på celloen som endte i en høy, lys tone, og så: stillheten etterpå.

I kontrast til dette fremførte SSO som åpningsverk Bartóks danse-suite fra 1923. Det viser ungareren Bartóks særegne bearbeidelse og bruk av folkemelodier og folkedanser. Med Markus Stenz som en myndig leder spilte SSO de seks satsene som hver inneholder flere danser, fargesprakende og med kontraster i rikt monn.

Den milde og den barske Brahms

Etter pause kom så Brahms sin Første symfoni, som det tok ham vel 15 år å fullføre. I begynnelsen av denne symfonien, i de skjebnetunge paukeslagene, har man ment å høre skrittene fra kjempen Beethoven som var årsaken til at den selvkritiske Brahms ventet så lenge med å fullføre sin symfoni.

SSO spilte førstesatsen i et ganske stramt tempo. Har man Furtwänglers geniale tolkninger av dette verket i hodet, fortonte første sats seg for hurtig og for taktfast. Men for all del: Furtwänglers innspillinger fra ca. 1950 skal ikke være noen målestokk i 2019. Og å etterligne ham ville uansett bli en dårlig kopi. For Brahms sin komplekse og nesten barske harmonikk kom godt til sin rett. Flott var virkningen i fortissimo da allegroen fulgte, der motivene for innledningen stiger patetisk.

Andanten ble spilt med en mild inderlighet som sto i fin kontrast til førstesatsen. Den menuett-lignende tredjesatsen ble igjen litt for hurtig, slik at det grasiøse her gikk tapt. Så kom finalen der Markus Stenz bygget den lange innledningen fint opp. Den store koralen fikk et majestetisk uttrykk og det var ellers mye fint detaljarbeid å glede seg over, et detaljarbeid som aldri gikk på bekostning av satsens dramaturgi.

Neste konsert

Kommende torsdag, 5. september, kommer Andris Poga på besøk. Han er allerede ansatt som den nye sjefsdirigenten for SSO, men det tar en tid før vi virkelig kan finne ut hva han er god for. Først i 2021 går han inn for fullt, siden store deler av programmet for neste år allerede er fastlagt. Men spennende blir det å se og høre den nye sjefsdirigenten i Tsjaikovskijs Fjerde og Prokofievs klaverkonsert nr. 2 (med Lukas Geniusas som solist).

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Finværet fortsetter litt til

  2. Tidligere ansatt: – Jeg ble utnyttet av Eddi Eidsvåg

  3. Forsinkelser i Hjelmeland-Nesvik-Skipavik-sambandet

  4. Assisterende butikksjef stjal dameklær for å slette kredittkortgjeld

  5. Hva ville bru over Høgsfjorden koste i dag?

  6. Nedslående nyhet for tidligere Viking-spiller etter marerittinnhopp