Musikk vi elsker å hate

Countrysangeren Heidi Hauge er så ukul og harry at verken musikkpolitiet eller countrymiljøet tåler henne. Men få norske artister selger så mye og har et så trofast publikum.

Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 21 år gammel

Fenomenet som Heidi Hauge representerer, og fordømmelsen av den harry kultursmaken, er fullt av paradokser: Fordi musikken ifølge radiokanalenes musikksjefer ikke holder kvalitetsmessig mål, spilles hun nesten ikke i radio. En furten norsk platebransje påpeker ofte at radiospilling må til for å selge plater. Men mange norske artister får masse oppbakking i form av hyppig spilling i radio, uten at de selger av den grunn.

Heidi Hauge får ikke store oppslag i avisene og opptreden på tv når hun kommer med ny plate, slik mange andre artister får (uten at de selger særlig mye).

Det å selge mange plater, er jo ikke noe kvalitetsstempel. Det er det heller ikke, slik enkelte artister liker å tro, å selge få plater.

Tv-annonsering Å selge mange plater betyr først og fremst at mange vet at platen finnes. Deretter at en stor del av disse liker musikken. Her er tv-annonsering blitt en stadig viktigere faktor. At en plate er tv-annonsert, sier heller ingenting om musikkens kvalitet. Folk kjøper ikke cd-er bare fordi den er på tv. De kjøper fordi de liker musikken. Og de kjøper Heidi Hauges countrysvisker, som er heftig annonsert på TV3, i massevis.

Dette har det såkalte musikkpolitiet musikkritikere, fagfolk og alle oss andre som påberoper oss høy kulturell kompetanse og god smak vanskelig for å begripe.

Passe i profilen Og det har Arvid Berge i Showtime Records, selskapet som gir ut Heidi Hauges cd-er, fått erfare. Siden Heidi Hauges siste cd «Country Girl» ble sluppet for seks uker siden, har han gått hardt ut mot platebutikkjeder han mener ikke vil selge plata «fordi den ikke passer inn i profilen», radiostasjoner som nekter å spille plata «fordi den ikke holder mål kvalitetsmessig», tv-kanaler som ikke inviterer Heidi Hauge som musikalsk gjest og VG-lista, som ikke måler platesalget som skjer over disk på bensinstasjoner. Dermed får ikke Heidi Hauge sin rettmessige plass på hitlista, med alle de ekstragodene det medfører. (Akkurat det er i ferd med å bli rettet opp. Så snart det tekniske utstyret er installert, blir også salg på bensinstasjoner inkludert i tallgrunnlaget for den ukentlige hitlisten).

Ikke boikott Ifølge Berge boikotter både NRK P1 og P4 Heidi Hauge, med begrunnelse at hun ikke holder mål kvalitetsmessig.

Musikksjef Per Ole Hagen i NRK P1 avviser Berges påstander om at kanalen, sammen med P4, boikotter Heidi Hauge.

Vi har absolutt ingen generell boikott av Heidi Hauge eller noen andre norske artister. Og vi har spilt cd-en hennes flere ganger, både i journalistisk øyemed og i forbindelse med at albumet hennes nå er inne på VG-lista. Men det er riktig at vi ikke har gitt plata høy rotasjon, fordi vi mener at den ikke holder mål kvalitetsmessig, sier Hagen.

Høy terskel NRK P1 har mange hensyn å ta når de velger ut musikken de spiller. Kanalen skal favne et bredt publikum.

En må skille mellom journalistisk valgt musikk, og musikk som er satt på høyrotasjon fordi den er ny og aktuell akkurat nå. For sistnevnte grupper er vår politikk å spille den musikken vår musikkredaksjon synes er bra. At en låt selger mye, gir ingen garanti om radiospilling, selv om Arvid Berge mener det aldri så mye, sier Hagen.

Han påpeker at redaksjonen får inn mellom 20 og 50 nye plater i uka, med en varierende norsk-andel. Terskelen for hva som spilles er høy, og norsk musikk blir positivt diskriminert.

Redaksjonen er altså en del av det såkalte musikkpolitiet, som bestemmer på vegne av oss andre hva som er bra musikk?

Jeg ser at vi står i fare for å være smakspoliti, men vi ønsker absolutt ikke å være kulturarrogante. Jeg synes det er veldig positivt at Heidi Hauge selger så mange plater, jeg blir alltid glad når norske artister selger mye. Jeg liker countrymusikk også. Men Heidi Hauges innspillinger holder bare ikke mål, sier Hagen.

Mye annen musikk får også stempelet «holder ikke mål» av musikkpolitiet. Artister som for eksempel Britney Spears og Spice Girls. Men disse artistene blir spilt, og får mye medieomtale?

Ja, og jeg mener det er galt. Her er avisene de største synderne, jeg blir mange ganger sjokkert over å se hvor lett de biter på alle slags jippoer fra plateselskaper som skal bygge opp et nytt, salgbart konsept, sier Hagen.

Mediers dobbeltmoral Eva Bakøy, førsteamanuensis ved avdeling for kultur, medier og samfunnsfag ved Høgskolen i Lillehammer, er enig.

Når det gjelder dårlig smak, så finnes det en kul og en ukul variant, også omtalt som camp og kitsch. Britney og Spice Girls er camp. I tillegg til musikken står de for sex og glamour. Og så appellerer de til et ungdommelig publikum, dem som alle medier vil knytte til seg. Det er lett å kaste prinsipper om kvalitet over bord når det står om å knytte til seg disse attraktive seerne eller leserne. Men ingen gidder løfte en finger for å knytte til seg Heidi Hauge-lytterne, sier Bakøy.

Den Gode Smak Hun påpeker at nordmenn flest gjennom skole og oppdragelse er opplært i Den Gode Smak.

Men mange tenner på det enkle og ukompliserte i musikk, tv og litteratur, og holder seg til det. Hvis de omgås mennesker som liker det samme som dem selv, bryr de seg lite om smakspolitiet. Jeg synes det er positivt at folk ikke lar seg tyrannisere av andres smak, og jeg kan heller ikke se noen negative samfunnskonsekvenser av at folk leser triviallitteratur og hører på musikk som smakspolitiet mener er dårlig smak, sier Bakøy.

Hun synes likevel det er negativt om folk ikke åpner seg for nye inntrykk.

«Folk flest» s hatfølelse overfor opera, og motstand mot å bygge operabygg, er like negativ som smakspolitiets arroganse.

Arroganse Det snakkes ofte om kulturarroganse fra det såkalte smakspolitiet. Men det er også en slags arroganse totalt å avvise og ignorere musikkritikeres og andre fagfolks vurderinger av hva som er bra og dårlig. Dette er tross alt folk med faglig kompetanse og lang erfaring i å vurdere musikk, sier Bakøy.

Triviallitteratur og «dårlig» musikk assosieres ofte av samfunnet rundt med mennesker som har lav kulturell kompetanse. Country, skillingsviser og dansebandmusikk forbindes ofte med landsbygda. Berge forteller at de har valgt å annonsere Heidi Hauge bare på TV3 fordi den er en kabelkanal.

På den måten når vi flest folk i byene. På landsbygda selger vi på folkemunne uansett, sier Arvid Berge.

Jeg tror ikke nødvendigvis denne typen kultur forbindes med økonomisk samfunnsklasse å gjøre. Derimot er det et faktum at lavstatuskultur har et flertallig kvinnelig publikum. Og det henger nok sammen med at det kvinner tradisjonelt liker, ofte har lavere status enn det menn liker, sier Bakøy.

Publisert: