Mange favntak og mange tårer

BOK: Dypdykk i intense følelser og livslange traumer.

Herbjørg Wassmo er oversatt til 29 språk siden forfatterdebuten i 1976.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Herbjørg Wassmo: «Mitt menneske». Roman. 464 sider. Gyldendal

Lesere som foretrekker minimalistisk, hverdagsorientert fortetningskunst i moll, uten metaforiske sprang i språket og med en undertekst av ukjent, altså smal litteratur applaudert av akademia, eller de som søker magisk-realistiske romaner spent ut mellom det rølpet folkelige og det avantgardistiske, hører knapt til Herbjørg Wassmos store, mest trofaste fanskare.

For hennes kunstneriske bumerke er først og fremst bredt anlagte, psykologisk-realistiske, svært underholdende – og derfor salgbare – fortellinger som veksler mellom hverdagslige scener, intens sjeleboring og stadig nye romantiske kjerneforestillinger.

Den wassmoske sentralkarakteren er gjerne en kvinne i sine drifters og lengslers vold. Hun gjennomlever mange konflikter, pådrar seg traumer, bryter med et destruktivt miljø, har intense, freudianske drømmer og nekter å slippe tanken på den store kjærligheten. Her står det meste på spill.

At noen kritikere velger å tale om episke skillingsviser, høystemte såpeoperaer eller lett kulørt underholdningslitteratur i møtet med denne emosjonelt ladde romankunsten, kan man forstå. Men mindre nedlatende og riktigere må det være å påpeke at Herbjørg Wassmos bestselgere – belønnet med en rekke prestisjefylte priser og oversatt til 29 språk siden forfatterdebuten i 1976 – ofte er veldreide, medrivende beretninger i tredje person, med trekk fra både den tradisjonelle barndoms- og oppvekstskildringen, danningsromanen, den heimstadnære familiekrøniken, kunstnerromanen og kjærlighetsromanen.

Dette gjelder også «Mitt menneske» der vi igjen hører om malerinnen Rut Nesset og kjøpmannssønnen Gorm Grande, de to hovedkarakterene i romanen «Det sjuende møte» (2000). Gjennom 35 kapitler – som pendler målbevisst mellom ulike sosiale og geografiske miljøer, snart i Nord-Norge, snart i byer som Oslo, Berlin eller Paris – skildres livet deres med nøktern realisme og mye innlevelse fra 1984 til 2019.

Rut og Gorm tildeles synsvinkelen i annethvert kapittel, og den informasjonen de formidler, kan både være knyttet til fortida, altså til det stoffet som behandles allerede i «Det sjuende møte», og til all den dramatikken de etter hvert gjennomlever som godt voksne mennesker.

Noe detaljert handlingsreferat er verken mulig eller ønskelig innenfor en avisanmeldelse som dette. Men teksten legger stor vekt på å vise Gorms veg fra å være en skilt enbarnsfar og mistilpasset kjøpmann i Byen nordpå til å bli ivrig student i Oslo. Han skriver mastergradsoppgave om Thomas Manns «Trolldomsfjellet», underviser litteraturstudenter etter avlagt eksamen, får gitt ut essaysamlinger og noveller, blir et kjent navn ute i Europa og baler mot slutten av soga med å fullføre en roman der synsvinkelen tilhører en kvinne.

Men viktigst av alt – han flytter inn hos den opprørske emissærdatteren Rut i Inkognitogata, frir til henne i Frognerparken, gifter seg med henne i Roma, kvitter seg med familiebedriften og er innstilt på å være Ruts menneske i verden for resten av livet, all sjalusi og alle brysomme forviklinger til tross.

Og om noen skulle være i tvil – for henne, som plages av livslange traumer fra oppveksten på den forhatte Øya, blir nettopp Gorm «Hin enkelte», i kierkegaardsk forstand. Han er ikke bare elsker og modell, men mannen hun vil dele livet sitt med, og som hun ønsker å støtte seg på når mørket truer.

Noen vil kanskje finne kjærlighetshistorien til disse to nordnorske rebellene som patosfylt og høystemt. Jeg opplever den som rørende og sannferdig, alvorstung og lattermild, sensuell og perspektivrik. «Mitt menneske» er definitivt ikke noe tradisjonelt melodrama tilpasset et klikkvennlig marked.

Replikkene er utformet på nordnorsk dialekt og tilfører teksten energi, liv, trøkk. Avdekkingen av klasse- og kjønnsskiller skjer uanstrengt og på troverdig vis. Religiøs dømmesyke hudflettes. Bygdedyrets og alkoholikerens herjinger utleveres.

Gorms tilkjempete innsikt i søsteren selvmord er gripende. Forholdet mellom foreldre og barn, mann og kone, skildres med skarpt blikk. Kunstnerens kamp for å bearbeide minnet om agentens svik, sladderbladets nakenbilder og hennes kamp for å male sannhet er fascinerende.

Men alt fungerer ikke like bra. Jeg tenker da ikke på en pleonasme som «nær fortrolighet», men på de overskriftene som innleder hvert kapittel, og som blir ekstra vektlagt ved at de er utformet i versalskrift. I gammel skjønnlitteratur sammenfatter slike ingresser den ytre handlingen i kapitlet som følger.

Her har dikteren åpenbart større ambisjoner. Hun prøver å fortolke sin egen fortelling og si noe dypt om det som venter leseren. Det går oftest dårlig. For heller ikke bruken av store bokstaver kan redde belærende formuleringer av typen: Man blir innhentet av de valg man engang tok. Det skulle bare mangle. Noe annet ville være unaturlig.

Slike flate utsagn er det mange av. De skjemmer.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Lokalt og livsviktig, men litterært under pari

  2. Nedtelling til et selvmord

  3. Begynner med en begravelse, som en finsk humorbok bør

  4. En rystende bok om oppdrettsnæringen

  5. Mímir feier ikkje akkurat dei svake sidene til Jon Michelet under teppet

  6. Nakstad om korona, seg selv, verdens­krigen, klima­krise og mer til – ikke særlig vel­lykket

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse