Skrev musikk til minne om kona – så måtte 85-åringen flykte fra Putins bomber

Enda et kveldsprogram av høyeste karat spente en gyllen bue fra Beethovens Wien til dagens Kyiv – og fra St. Petersburg til St. Petri.

Ignaz Friedman (1882-1948): Pianokvintett i c-moll. Musikere: Bengt Forsberg, piano. Alexander Sitkovetsky, fiolin. Boris Brovtsyn, fiolin. Razvan Popovici, bratsj. Torleif Thedéen, cello.
  • Eirik Lodén
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

St. Petri kirke: Valentyn Silvestrov: The Messenger. Ignaz Friedman: Klaverkvintett i c-moll. Ludwig van Beethoven: Strykekvartett op. 59, nr. 1 («Razumovskij»). Diana Ketler og Bengt Forsberg, klaver. Alexander Sitkovetsky og Boris Brovtsyn, fiolin. Razvan Popovici, bratsj. Torleif Thedéen, cello. Quatuor Mosaïque.

Da Putin i februar startet sin meget spesielle brodermordkrig, var den 85 år gamle ukrainske komponisten Valentyn Silvestrov en av de utallige som ble drevet på flukt fra hjembyen Kyiv. Han bor for tiden i Berlin. Silvestrov har lenge vært anerkjent som Ukrainas ledende komponist, og han spilles nå mer enn noensinne – av opplagte grunner, som Diana Ketler taktfullt sa da hun introduserte verket. Akkurat denne aktualiteten og populariteten er nok en ære den landflyktige komponisten gjerne skulle vært foruten, omstendighetene tatt i betraktning.

Til minne om kona og hennes Mozart

Ketler forklarte også bakgrunnen for klaververket «The Messenger»: Silvestrov skrev det i sorg over tapet av sin pianistkone, som pleide å øve hjemme og hadde Mozart som yndlingskomponist. Da det var blitt stille i stuene, ville han mane henne frem igjen i dette stykkets slørete klanger. Ketler spilte med flygellokket lukket; når komponisten selv fremfører det, har han visstnok også et teppe over for å dempe lyden ytterligere. Reminisenser av mozartske fraser og vendinger, avbrutte kadenser, flettet seg inn i hverandre, et slags postmoderne rokokkofiligran av ekko, gjenklanger og speilreflekser. Det var en svært stemningsfull og meditativ fremførelse. Det kunne vært den avdøde kjære som satt og øvde i sideværelset.

Krigsflyktning sent i livet

Ignaz Friedman (1882-1948), en av de største pianovirtuosene det finnes opptak av fra århundrets første halvdel, ble også krigsflyktning sent i livet. Det polske vidunderbarnet var sønn av en omreisende jødisk musiker fra Ukraina. Selv superkresne Rachmaninov regnet ham som en likemann, og særlig legendariske var og er Friedmans tolkninger av sin store landsmann Chopin.

Friedman hadde vært bosatt i Danmark i mange år da den tyske okkupasjonen kom i 1940. Et turnéoppdrag i Australia ble redningen, og det var i grevens tid. Også etter krigen ble han boende i Sydney, men en lammelse i venstre hånd hadde da gjort slutt på virtuoskarrieren. Han er blitt kalt lat – en litt merkelig ting å si om en pianist som holdt nesten 3000 konserter i årenes løp!

Som komponist opererte han helst i det lille formatet, sanger og småstykker, men Klaverkvintetten er et stort anlagt verk, ambisiøst, nesten orkestralt med både mektige og subtile klangvirkninger. Brusende, berusende romantisk, dramatisk til tider, med modale øst-for-Wien-trekk, der det kanskje også smyger seg inn polske og jiddiske rytmer og toneganger. I det hele tatt et nytt og spennende bekjentskap for min del, ufortjent neglisjert musikk! Men ikke i kveld, da den ble ytt maksimal rettferdighet av Forsberg, Sitkovetsky, Brovtsyn, Popovici og Thedéen.

Russeren Skjebnesymfonien var tilegnet

Også fyrst Andrej Razumovskij var født i det som ennå er Ukraina. Under napoleonskrigene var han en viktig diplomat i Wien der han tjente tsarriket Russland. Nå huskes han mest som mesen i Kunstens imperium, mannen som fikk Skjebnesymfonien dedisert til seg og bestilte tre kvartetter av Beethoven som skulle bli banebrytende.

Razumovskij hadde sin egen huskvartett på ansattlisten, og Beethoven måtte kvittere med å bake inn et russisk tema i hver av de tre «Razumovskij-kvartettene». Den første i F-dur inntar samme særstilling i strykekvartettens historie som «Eroica» i symfonisjangerens: En hittil uhørt bredde og dybde og lengde, høydepunkt og vannskille, musikk i storskala. På de første prøvene lo musikerne oppgitt, og i St. Petersburg ble notene revet av stativet og trampet på.
I St. Petri i år er vi privilegerte nok til å ha Quatuor Mosaïque som huskvartett. De lo ikke, smilte knapt, men det sofistikerte og nyanserike spillet deres skinte med diskré glans som en firearmet kandelaber.

Publisert: