Grundig veiviser til nye ytre høyre

BOK: Målet med kulturkrigen er ikke å vinne hegemoniet i kulturen, men å endre politikken – til noe mye verre.

Det er ikke så lenge siden Hans Jørgen Lysglimt Johansen ble brukt av NRK som stueren representant for Trumps støttespillere. Her deltar Alliansens partileder i demonstrasjonen arrangert av Facebook-gruppen «Stop Lockdown: Full gjenåpning av Norge - nå» i fjor høst.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Carline Tromp: Kulturkrig. Det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme. 352 sider. Cappelen Damm.

Nye ytre høyre er et viltvoksende kratt av grupper, nettsteder, hendelser og ideologier. Kommunikasjonen der ute er preget av kryptiske referanser, memer, ironi, falsk ironi, hatefulle begrep og nytale. Det trengs virkelig en god reiseguide for den som vil orientere seg i dette landskapet. 

Det er denne veiviseren Carline Tromp, til daglig redaksjonssekretær i Klassekampen, har tatt på seg å lage. Hun skriver at det blir en reise full av avstikkere, og at den tidvis vil foregå i stummende mørke, «der selvutnevnte rasekrigere fyrer hverandre opp for å drepe». 

Det er en presis selvanmeldelse. Boken åpner med en heseblesende presentasjon av stort sett digitale fenomen som knoppskyter i alle retninger, og som bruker et språk fullt av forkortelser og interne begrep som gir liten mening for uinnvidde.

Stort spenn

Nye høyre er ingen enhetlig bevegelse, har ingen sentrale ledere, er full av interne motsetninger, spenner fra ekstreme liberalister til åpne nazister, fra skrivebordkrigere til massedrapsmenn, fra anonyme nettroll til stjernene i Fox News og Donald Trumps nærmeste rådgivere. Det er som å forsøke å tegne et enkelt portrett av mytologiens Hydra, som fikk to nye hoder for hvert som ble hugget av.

Heldigvis tar hun etter en stund en pustepause og spør leseren om det er vanskelig å henge med. Det er det. Så slår hun fast at det er nettopp det som er poenget: Det er nesten umulig å orientere seg i dette landskapet. 

Selv forsøker hun trekke sammen den fyldige litteraturen – også på norsk – som de siste årene er skrevet om ulike deler av dette konglomeratet, fra dypdykk i den nordiske nynazismen til forsøk på å beskrive hvordan nettforum som 4chan, 8chan, Telegram og andre fungerer som rugekasser for ekstreme tanker, og hvor urovekkende kort avstanden i en rekke tilfeller har vært mellom tanke og handling. De ensomme ulvene er gode til å lese hverandres manifester.

Bredt – og detaljert

Forsøket er imponerende i sin bredde, men detaljrikdommen er så stor at det kjennes som en lise når forfatteren omsider setter ned tempoet og dveler lengre ved utviklingen i enkelte land. Spesielt er kapitlet om Nederland svært opplysende. Det er ikke mulig å følge utviklingen i dette nærliggende landet gjennom norske medier, derfor har vi ingen mulighet til å forstå hvor relevant radikaliseringen av politikken der er for utviklingen også i Norge. 

Nederlandsk politikk kan ofte virke ekstrem, men det er ikke så lenge siden Hans Jørgen Lysglimt Johansen ble brukt av NRK som stueren representant for Trumps støttespillere. I chattekanalene til Alliansens ungdommer snakkes det om å drepe «negre» og navngitte jøder. Johansen selv formidler kontakt med de åpne nazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen. I norske nettfora vokser kvinnehat, muslimhat og hat mot Arbeiderpartiet sammen til en betent knute. Norge er ikke noe annerledesland, om noe er vi bare litt bak i utviklingen.

Åpen bakdør

Det er et sentralt poeng for Carline Tromp at bakdøren fra den fra den tradisjonelle politikken ut mot det høyreradikale landskapet, står åpen. Inn gjennom denne døren bæres det stadig inn nytt og ekstremt tankegods som gradvis normaliseres. I Norge har vi hatt ministre som bruker begrep som få år tidligere bare fantes hos selvoppnevnte tempelriddere og beskyttere av den hvite befolkningens privilegier, Resett, Document og HRS har skapt en ny medievirkelighet hvor standpunkt som ble regnet som uhørte, ikke bare blir hørt, men likt og delt i en utstrekning som andre medier kan se langt etter.

Selv om mye av framstillingen i boken kan virke forvirrende for alle som ikke følger nye ytre høyre tett, zoomer Tromp innimellom ut og gir leseren hjelp til å se det større mønsteret. Hun siterer Umberto Ecos definisjon av fascisme som en rekke ideer som klumper seg sammen i skyer. De vanligste av disse ideene er myten om den gloriøse fortiden, forestillingen om det rene folket, forakten for svakhet og avvisning av modernitet. Fascismen vil derfor få ulike uttrykk, avhengig av hvor og når den oppstår. 

Tromps bok er krevende å arbeide seg gjennom, men den gjør det lettere også å se det store bildet i det høyreradikale mylderet.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Spennende og varm og nydelig og ekkel

  2. Godt om vennskap, farskap og mannsrollen

  3. 20 bøker om samme helt – kan det gå bra?

  4. Ingen har tidligere vunnet den inter­nasjonale Booker–prisen to ganger. Kan denne neder­landske for­fatteren bli den første?

  5. Da broren dro til Syria som IS-medlem

  6. Fylt til randa av kunn­skap og reflek­sjonar. Og frykteleg kei­sam

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Politikk
  4. Høyreekstremisme
  5. Anmeldelse