Bra. Men burde vært bedre

KRIM: Hun skriver bedre enn de fleste. Men hun dikter omtrent på gjennomsnittet. Og hun skriver for laaaangt.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Camilla Grebe: Skyggejegeren. Oversatt av Elisabeth Bjørnson. Gyldendal. 415 sider.

Kollega Jarle Natland har skrevet begeistret om svenske Camilla Grebe, og det kan jeg godt forstå. Hun skriver nemlig bedre enn krimforfattere flest, noe som i løpet av få sider skapte store forventninger. Hun klatrer likevel ikke til topps på min favorittliste. Det skyldes først og fremst at ferske «Skyggejegeren» byr på for mange velbrukte krimklisjeer, tross godt språk og stram struktur.

«Skyggejegeren» handler om fire kvinner i politiet, fra pioneren på 1940-tallet og fram til i dag. Alle fire blir involvert i jakten på en seriemorder som dreper enslige mødre – men kan det virkelig være samme mann?

Seriemorderkrim er ikke særlig originalt, og jeg er mildt sagt trøtt av bestialske drapsmetoder. Her spikres kvinnene fast til gulvet, selv om Grebe ikke pensler ut detaljer, heldigvis. Uansett trenger hun ikke sjokkeffekten, for dramaet i «Skyggejegeren» ligger helt andre steder: I jakten, i psykologien, i arbeidsmiljøet politikvinnene må kjempe mot. De fire kvinneportrettene er gode – til gjengjeld er mennene i romanen tidvis nesten parodiske.

Stort pluss også for måten Grebe lar en tydelig fortellerstemme føre ordet mellom de fire kvinnenes historier. Det er ikke uvanlig, heller ikke innen krim, å slippe til flere fortellere, men Grebe klarer å gjøre dette til noe av motoren i fortellingen. Ikke bare styrer denne jeg-fortelleren leseren, han/hun blir også gåte nummer to: Vi leter etter seriemorderen, og vi må finne ut hvem fortelleren er.

Likevel holder det ikke helt til mål. Historien blir altfor ordrik, vi får for mange runder om nesten det samme, og Grebe klarer ikke å unngå to-tre av krimsjangerens mest brukte knep: Den ensomme helt som roter seg inn på morderens område (en skog, en nedlagt fabrikk, en kjeller, eller et annet klaustrofobisk, øde område) – den nest siste mistanken (som selvsagt viser seg å være feil) – og den oppklarende samtalen, eller redegjørelsen (som sørger for at alle biter passer perfekt i puslespillet).

Greit nok, altså, men det kunne - eller burde - vært enda mye bedre.