En real opptur

KRIM: En skikkelig opptur. Myriam H. Bjerklis nye krim har tempo og spenning – og er mer underholdende enn det meste jeg har lest de siste månedene.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Myriam H. Bjerkli: Djevelens yngel. 400 sider. Capitana forlag.

Jeg hadde mange innvendinger til Myriam H. Bjerklis forrige bok; en overtydelig barnevernkrim som ble båret av en god idé, men nesten ødelagt av at hun ikke stolte på leseren sin.

Årets krim, «Djevelens yngel», er mye bedre. Her har Bjerkli konstruert en god fortelling om forbrytelser, og hun formelig pisker leseren framover. Det betyr ikke boken er revolusjonerende god, men uvanlig effektiv, underholdende og faktisk også spennende.

Utgangspunktet er en trafikkulykke som ender fryktelig galt – og en fortsettelse som gjør vondt verre for alle involverte. Dette kombineres med en kidnappingshistorie, etterhvert også drap. De ulike handlingstrådene veves selvsagt inn i hverandre, for alt skjer på et ganske lite sted der alle vet hvem alle er.

Les også

Barnevernkrim som burde vært mye bedre

Som sist står barn sentralt i fortellingen; barn som er misbrukt, barn som mangler venner, barn som blir skadet, barn som har fæle fedre... Rundt dem tegner hun voksne som velger feil, voksne som ikke klarer å leve etter egne idealer, men også voksne som vil vel, og sympatiske etterforskere som sliter med smerten de møter i jobben.

Og altså: Denne gang klarer Myriam H. Bjerkli å holde tempoet oppe fra start til slutt. Kapitlene er svært korte, og de er utstyrt med stedsspesifikke overskrifter: I skogen, Kodal, Sandefjord, Vonheim forsamlingslokale, Sandefjord politistasjon, Lindrende avdeling...

Dette gir historien, med ganske mange mennesker involvert, en stram struktur som også sikrer framdrift. Leseren vet hele tiden hvor vi er, og hvorfor. Samtidig sørger de korte kapitlene for at Bjerkli ikke vikler seg inn i lange skildringer av uvesentligheter i et slags forsøk på å bedrive litteratur. I stedet står handlingen tydelig fram, dialogene, hendelsene, det vi trenger vite for å løse gåten.

Her skal hun også få et pluss i margen: Gåten dukker strengt tatt ikke opp før langt uti romanen. Fram til da er spenningen ikke knyttet til hvem som gjorde hva, for det vet vi, men hvorfor – og hvordan det skal bli avslørt.