Kjedelig og ufrivillig komisk «skrekk»

Ikke forvent Halloween-skrekk fra den nye filmvrien på den norske skrekklegenden «De dødes tjern». Ikke forvent så mye annen moro heller.

Publisert:

Hytteturgjengen mens de ennå holdt sammen. Foto: Canopy/SF Studios

Elisabeth Bie
Journalist

De dødes tjern

Sjanger: Skrekk. Nasjonalitet: Norge 2019. Regi og manus: Nini Bull Robsahm. Skuespillere: Iben Akerlie, Jakob Andersen Schøyen, Sophia Lie, Patrick Walshe McBride, Jonathan Harboe, Elias Munk, Ulrik von der Esch. Lengde: 1 time 34 min. Aldersgrense: 15 år.

Grade: 2 out of 6 stars

Hyttetur langt fra folk er jo som skapt for skrekk og gru, og de siste årene har norsk film levert en rekke godbiter i denne klaustrofobiske grøssersjangeren: «Villmark» og «Fritt vilt»-filmene, for å nevne noen. Men «De dødes tjern» fra 1958 står som selve bautaen i norsk skrekkfilmhistorie. Mytene om dens skrekkelighet er minst like store som mytene historien er spunnet rundt.

Men «De dødes tjern» anno 2019 er en gedigen skuffelse, også uavhengig av originalfilmen. Den er et stivt steg tilbake til en epoke i norsk filmproduksjon vi håpet og trodde var et tilbakelagt stadium.

Overinstruerte skuespillere

Innhyllet i pretensiøs selvhøytidelighet, med en klar ambisjon om å være mer kunstnerisk og viktigere enn en skarve skrekkfilm. Full av skrekklisjeer og løse tråder, endimensjonale rollefigurer – og en dialog så stiv og unaturlig at det nesten er morsomt. Ikke ett sekund får vi glemme at man ser på en gjeng overinstruerte skuespillere på liksom-hyttetur.

Navet i rollegalleriet er Lillian, som sammen med sin stumme tvillingbror Bjørn eier hytta ved et tjern, som en gang var åsted for en svært dramatisk hendelse. Mytene er mange om denne historien. Men hva er myter – og hva er sant?

Bjørn har forsvunnet på mystisk vis, og er antatt død. Lillian drar tilbake for en siste hyttetur før hun selger og tar farvel. Med på turen er en gjeng venner. Det som begynner med herlige sommerdager, utvikler seg til et mareritt av mistro og paranoia. Uhyggelige og etter hvert grusomme ting skjer. Er det noen som driver gjøn? Eller kan det være overnaturlige krefter i sving? Er legenden fra gamle dager sann? Og hva hendte egentlig med Bjørn? At Lillians syner og mareritt konstant blir visualisert, gjør ingenting klarere. Og heller ikke mer spennende.

Lillian (Iben Akerlie) sliter med å skille mareritt fra virkelighet. Foto: Canopy/SF Studios

Romanen «De dødes tjern» ble første gang utgitt i 1942. Forfatternavnet Bernhard Borge er psevdonymet André Bjerke brukte på sine krim- og spenningsromaner. I filmatiseringen fra 1958 spilte Bjerke selv en sentral rolle. En av rollefigurene på hytta er en krimforfatter med navnet Bernhard Borge, og han ble spilt av Henki Kolstad.

Les også

«De dødes tjern» tidenes beste

I en norsk kåring over Norges beste krimromaner gjennom tidene for noen år siden, havnet «De dødes tjern» på andreplass, bare slått av Jo Nesbøs «Rødstrupe».

Gammelmodig nåtid

«De dødes tjern» 2019 er bare «inspirert» av romanen, og lite annet enn premisset med venner på hyttetur og det mytiske tjernet er beholdt. Krimforfatteren er nå erstattet av en podkaster, som lager historier om gamle myter og gåter. Uten at det har noen relevans.

Hytta ligger langt fra folk, men like i nærheten er det et et idyllisk tjern. Foto: Canopy/SF Studios

Forsøkene på psykologisk dybde er overfladiske. Relasjonene mellom Lillian og de fire hytteturvennene er mildt sagt uklare, det samme gjelder den gåtefulle lokale mannen Kai. Bare Lillian vekker en viss nysgjerrighet. Og til tross for forsøkene på skape all verdens tvil og teorier underveis: løsningen på gåten kommer absolutt ikke som noen overraskelse.

Til gjengjeld får nydelige bilder av norsk natur, vist fra sin aller mest fotogene side i sommersol, og stilig hyttedesign. Hadde det ikke vært for dette, mobiltelefonene, podkasteren og bilmodellen, kunne dette godt vært en film fra 1958.

Publisert: