Sexladd oppvekst- og familiehistorie i politisk ramme

BOK: Vitalt om å leve i skyggen av et nedlagt jernverk.

Publisert: Publisert:

Nicolas Mathieu ble belønnet med Frankrikes eldste og mest prestisjetunge litteraturpris for romanen «Og slik er det også med deres barn». Det er lett å forstå, ifølge Aftenbladets anmelder. Foto: Gyldendal

Steinar Sivertsen
Litteraturkritiker

Grade: 6 out of 6 stars

Nicolas Mathieu: Og slik er det også med deres barn. Roman. Oversatt av Henninge M. Solberg. 447 sider. Gyldendal.

Denne slektsorienterte oppvekstromanen om livet i en liten by i nordøstlige Frankrike vant neppe den prestisjefylte Goncourtprisen i 2018 bare fordi den er en uhyre sanselig skildring av ungdommelig seksualitet i spennet mellom blyg forelskelse og uhemmet, rå knulling. Den peker samtidig på sosioøkonomiske trekk ved det post-industrielle samfunn som gjør at den folkelige skepsisen mot makteliten øker, for så å skape opprørsbevegelser av typen «de gule vestene» i land etter land over hele kloden.

Den forviklingsrike teksten til Nicolas Mathieu (f. 1978, debut 2014) er holdt i tredje person entall, med synsvinkelen plassert hos skiftende karakterer, handlingen er stort sett kronologisk, lagt til åra 1992, 1994, 1996 og 1998, og persongalleriet knyttes først og fremst til tre ungdommer og deres familier - proletarsønnen Anthony, overklassejenta Stéphanie og Hacine, sønn av en marokkansk innvandrer.

Resultatet er en knallsterk roman med nyanserte portretter og en vrimmel av dramatiske scener, ispedd kloke observasjoner av det som skjer når jernverket - hjørnesteinsbedriften i et lokalsamfunn - legges ned, masseoppsigelser følger, omskolering finner sted og de «midlertidige ansettelsenes tidsalder» setter inn. I stedet for tungindustri med en mektig, stolt fagforening får man McDonald´s, satsing på turisme og oppsagte arbeidere som stemmer Nasjonal Front. Mens tidligere arbeidere i tungindustrien strever med gjeld, dør av silikose og fyll eller begår sjølmord, fortsetter overklassen å bygge sine prangende palasser, holde svadafylte, politiske taler og gi sine privilegerte barn nye biler som belønning for gode skoleprestasjoner.

Så vil du lese en dramatisk roman der klasseskillene, hverdagsrasismen og innvandrerghettoen, white trash-folkloren, familiekonflikter og knuste drømmer, småkriminalitet, mekking av jointer og utstrakt alkoholmisbruk avdekkes presist og perspektivrikt, uten forskjønnende nyanser, ja, da bør du lese alt-i-en-jafs-historien «Og slik er det også med deres barn» som har det meste man kan forlange av en skarp, underholdende roman der den kronglete vegen mellom lengsel og svik, ømhet, vold og vemod aldri er lang.

I tillegg til det historisk-politiske innsynet som nedfeller seg underveis rommer teksten en rekke scener som damper av kjønnssafter, ustyrlig kåtskap, intens kjønnsakrobatikk. For Nicolas Mathieu prater ikke bare daft og uinspirert om sår forelskelse eller røff tenåringssex. Han lar blygheten og samleiene til de sosiale motpolene Anthony og Steph speile seg i språket, i varsom sårbarhet og intense, sensuelle skildringer av nærmest myklesk kvalitet – famlende, rått og ofte så spenningssitrende «at det ikke var til å holde ut».

Så at denne røffe, ledig oversatte, uvanlig vitale kollektivromanen om et kriseridd utkantsamfunn, om kåte unge menn og kvinner og deres foreldre, fra ulike sosiale lag og med forskjellig etnisitet, ble belønnet med Frankrikes eldste og mest prestisjetunge litteraturpris, er lett å forstå.

Publisert: