Dette kunne blitt kjempebra!

BOK: Dette kunne blitt virkelig bra. For Espen Hana er en storartet forteller, innimellom. Men det blir for mye, for tilfeldig, for rotet.

Publisert: Publisert:

Foto: Pål Christensen

Grade: 3 of 6 stars

Espen Hana: Edru og uten filter. 247 sider. Jæren forlag.

Espen Hana er skuespiller. Musiker. Nå også forfatter?

Ja, og det kunne blitt riktig så bra. For Hana har flere flotte formuleringer, og historien hans er verdt å fortelle. Men det er store svakheter her.

Den største er mangel på struktur. Hanas minnebok «Edru og uten filter» er nemlig en samling anekdoter, noen fra virkeligheten, noen der forskjellige hendelser og folk er smeltet sammen. Men alle handler om Espen, den feite gutten, den kvapsete, grimme, talentløse tjukkasen som han selv omtaler seg som – T-skjortebaderen som vokste opp i angst og rus. Minnene er hovedsakelig presentert kronologisk, og plassert etter hverandre uten noen form for inndeling (med ett unntak).

Les også

Les stort intervju med Espen Hana: Ikke drikk!

Derfor framstår boken som en nokså tilfeldig sammenrasket samling av episoder, det overordnede fortellergrepet er fraværende, overgangene er tilfeldige, og det er ingen motor som driver historien framover. Dermed blir ikke «Edru og uten filter» en bok som griper tak, skaper spenning, eller gir oss mulighet til å følge utviklingen av Espen selv og folkene rundt ham.

Andre svakhet er at han burde holdt mer igjen, og da tenker jeg ikke bare på språkbruken; her er det tidvis så mye banning at mange lesere vil reagere. Problematisk er det også at han sier det samme om og om igjen, han insisterer på å gjenta det vi allerede har forstått.

Les også

Les hvordan Espen Hana vil være annerledes enn sin far

Det er synd at ikke forlaget har gjort en bedre jobb, for Espen Hana har en formuleringsevne utenom det vanlige, særlig når han åpner for det såre, det vemodige. Han forteller at han i barndommen helst var sammen med folk han ikke likte fordi «de jeg likte, kunne såre meg». Han skriver at genene hans kommer fra en «gren av familien med lange tradisjoner for storslagen fyll» og om en far som kjørte stadig kortere bilturer i en verden som ble mindre og mindre: «Hinna ble til Mariero, Tasta ble til Byhaugen, og til slutt var det bare turene rundt kaiene som lot seg gjennomføre. Meter for meter skrumpet livet hans inn, til han til slutt hadde malt seg inn i et hjørne hvor han kunne innbille seg at han var sjefen.»

Dette er like vakkert som det er sårt. Og ærlig, altså, både om fyll og angst og svik. Men også om håp, om kjærlighet, om familie – og om evne til forandring. Å, så god denne boken kunne blitt hvis bare forlaget hadde gjort jobben sin og gitt Hana og hans dramatiske historie skikkelig motstand og løft.

Publisert: