Et menneskelig speil i dødens skygge

ROMAN:

Nært og sårt om svik, smerte, savn og sorg, kjærlighet og død 

Denne artikkelen er over to år gammel

Lars Saabye Christensen: Byens spor. Skyggeboken. 543 sider. Cappelen Damm.

La det være sagt innledningsvis, rett fram og uten forbehold: «Skyggeboken», avslutningsbindet i Lars Saabye Christensens trilogi «Byens spor», er ikke bare omfangsrik, original, ambisiøs, mangfoldig. Den er intim og gripende, båret av et eksistensielt alvor, en personlighetens tyngde, som enda engang illustrerer dikterens kunstneriske credo – at «Det hjelper lite å mestre mange toner hvis du ikke kan spille en enkel C som får publikum til å gråte.» 

For det gjelder å berøre, ikke å imponere. Å følge byens spor, på jakt etter «historier som går på kryss og tvers, møter hverandre, skifter retning, stanser i mørke og fortsetter i et annet lys.» Å avdekke det lille livet og det store. Å balansere fakta og fiksjon, alvor og humor, blues og lovsang. Å kunne skrive sanne setninger, som denne: «Livet er den tiden det tar å dø.» 

Guttene fra «Beatles»

Romanen åpner på Huk våren 1965, helt overrumplende med kameratene Kim Karlsen, Sebastian, Gunnar og Ola fra «Beatles» (1984) som hovedpersoner, for så å følge Jesper Kristoffersen, født 1941, mora hans Maj, veslesøsteren Stine og diverse nære venner fram til folkeavstemningen om EEC i september 1972, en scenisk basert fortelling holdt i tredje person og med allvitende synsvinkel, full av dramatiske, emosjonelt ladde eller flirende forviklinger av mange slag.

Men teksten er tett og uortodoks og rommer flere lag. I tillegg til å være en kollektivroman hvor familien Kristoffersen får besøk av gamle helter fra Lars Saabye Christensens forfatterskap, er «Skyggeboken» en form for urban heimstaddiktning med geografisk sentrum i Oslo vest, som så sprer seg i vifteform gjennom rom og tid, en klassisk dannelseshistorie med en følsom, snublende kunstnersjel av vanlig Saabye-merke som midtpunkt, en intens kjærlighetsroman om en svikefull mann og en trofast kvinne - og ikke minst et stykke virkelighetslitteratur der et nøkternt dikter-jeg i beste meta-litterære, selvbiografiske stil kommenterer sin egen roman, sitt eget liv, sin uhelbredelige benmargskreft. Som i de to første bindene av trilogien fins dessuten visse gjennomgripende, kursiverte sitater fra den Røde Kors-protokollen Lars Saabye Christensen fant etter morens død, en «gjentakelsenes bok» som stillferdig dokumenterer kvinners ubetalte solidaritetsarbeid i et klassedelt Norge.

Vil menneskene godt, men...

Jeg-fortelleren vet hva han ønsker: «Jeg vil alle disse menneskene godt. Jeg vil så gjerne at de skal finne sin plass i den sære geometrien som er livet.» Men et stykke uti beretningen må han innse: «Jeg har tømt Jesper. Jeg har lamslått Maj. Jeg har skadeskutt Stine. Jeg har mishandlet Margrethe. Jeg har satt Trude på vent. Det kan skyldes medisinene.»

For dette er en roman om selvmord, psykisk sammenbrudd, cellegiftbehandling og lobotomi, konemishandling, voldtekt, døds- og terrorfrykt. En rapport om asylet, sykehuset og kirkegården, om uflidde overklassesønner som «barsker» seg og et ungdomsopprør som «begynner som karneval og slutter hos Ferner Jacobsen eller på partikontoret». Om ensomheten som sprer seg. Om tvil og uro som får «et lavt skydekke av melankoli til å senke seg», gjerne i form av spørsmål som tvinger seg fram: «Er det jeg skriver nå bare rester jeg varmer opp med det siste språket mitt?» - eller gjennom den gjentatte, sjokkerende meldingen om at «Skyggeboken» blir hans svanesang som dikter, noe som også speiler seg i romanens vemodsfylte avslutningsord: «Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for siste gang.»

Klassisk Saabye-vis

Men «Fiksjonen er et svært fotgjengerfelt». Lars Saabye Christensen er som alltid noe mer enn en nattsvart pessimist på vakt mot alt som minner om feel good-tendenser, krampaktig opphengt i «tiden» som er i ferd med å løpe ut. Han er drosjepassasjerenes dikter som nok lar Jesper falle gjennom et juv og lande «i et ekko som bare har konsonanter og sorte tangenter». Gjennom spenstig metaforikk, retoriske gjentagelser, paradoksale formuleringer, ledige scener åpner fortelleren også opp for «ømheten» som «bindeleddet mellom sorgen og gleden». Ut av «erindringens jukeboks» strømmer vakre sanger om barnets uskyld, mødrenes omsorg, evig vennskap og slitesterk kjærlighet. Ofte mens utallige allusjoner og sitater, knyttet til stadig nye forfattere og musikere, konsekvent kaster lys over motivisk-tematiske kjernepunkt, for slik og på klassisk Saabye-vis, gjennom «påvirkningens dramaturgi», å skape en diktning spent ut mellom musikkens magi, ordenes lokketoner, hjerteslagenes puls. 

Men vil du vite mer om Mustads fiskevesker, «Amatøren» pub og en elefant som maler, miraklet på Skarpsno, ørefiken «som får gjeddene i Hurdalsvannet til å våkne», Granatmannen, reklamebyrået Dek-Rek, SUFs studiesirkler eller indian summer, da må du lese «Skyggeboken», et bevegende mesterverk som samtaler med et stort forfatterskap, med sviket og kjærligheten og med døden.