Siden 1992 har han vært en del av den norske black metal-scenen. Som ung opplevde han oppturen med – og skepsisen til – norsk black metal.— Vi ble kasta ut av øvingslokalet Råkken på Tjensvoll og måtte vise fram tekstene våre til både politiet og folk i kommunen. Vel, nå er det tid for hevn, sier Ciekals og humrer litt.
— Hele poenget med Djevel er å ta vare på det vi begynte med tidlig på 90-tallet. Alle sjangere utvikler seg, og det har jeg ikke noe mot. Men jeg mener black metal i Norge handler om en følelse. Skog, fjord og den hedenske tradisjonen. Det er det musikken skal gjenspeile, og det gjorde den på 90-tallet. Nå er det veldig mye rart som mikses inn. Mye vås og veldig mye pompøst.
— Du er puritaner?
— Ja. Andre får gjøre som de vil, men jeg lager black metal innefor visse rammer.
90-tallstripp
Ciekals startet Djevel i 2009. I starten var det et soloprosjekt, men tre mann har kommet til. Bassist Mannevond (Koldbrann, Urgehal, Nettlecarrier), trommis Dirge Rep (Per Håvarstein), kjent blant annet som trommis i Enslaved, Gorgoroth og Gehenna, og vokalist Erlend Hjelvik (Kvelertak). 30. april slipper Djevel sitt tredje album "Saa raa og kald". Dagen før, onsdag, spiller de på Checkpoint Charlie.
— Det blir en tur tilbake til der vi startet. Ikke death metal, ikke thrash eller noe sånt. Norsk black metal, slik det skal spilles, sier Ciekals.
Da tar vi litt historie: Uttrykket black metal har sitt opphav i det britiske bandet Venoms andre album, "Black Metal" fra 1982. Etter noen år kom norske Mayhem med ep-en "Deathcrush". De brukte ikke selv betegnelsen black metal, men hele auraen rundt "Deathcrush" gjorde utgivelsen viktig i det som skulle komme. 90-tallet ble en fest for alle som likte det mørkt og tungt i Norge. Burzum, Darkthrone, Dimmu Borgir, Emperor, Satyricon, Enslaved og Immortal har alle vært sentrale band i sjangeren som utviklet seg til å bli et norsk spesiale.
Musikalsk var "tungt, kaldt og mørkt" den enkleste måten å beskrive sjangeren på, men det black metal er langt fra enkelt. Den var ukonvensjonell, med linjer bakover til komponister som Richard Wagner, samt strukturelle fellestrekk med kunstmusikken. Den brølende vokalen (growling) var et særtrekk. Det samme var disharmoni, tempo, akkordprogresjon som for mange var ulogisk, kromatikk, harde, raske trommer og ekstremt mye vreng på gitar og bass. Og så snart det var utviklet et felles musikalsk språk, dukket det opp undersjangere.
Mer gira enn noen gang
Så var det estetikken. Den var på ingen måte uviktig. Svart gjennomsyret det meste. Nagler, patronbelter, skinn, sminke og blod ble en del av uttrykket. Mange black metal-band hadde en forankring, eller i det minste en fascinasjon, for det okkulte og det som ble oppfattet som antisosiale holdninger. Den norrøne historien og en sterk opposisjon mot kirken gikk også igjen. Det er altså den norske starten av denne tradisjonen Djevel vil tilbake til.
— I dag ser vi at nesten alle som holder på i denne sjangeren har medlemmer som var med tidlig på 90-tallet. Vi begynner å bli 40 år, men vi er mer gira nå enn noen gang.
Erlend Hjelvik fra Kvelertak, som er vokalist i Djevel, er nesten et tiår yngre, glir ifølge Ciekals fint inn i tradisjonen.
— Det er ikke hans feil at han ble født ti år for seint. I Djevel får folk se en mer seriøs side av ham. Mindre show, mer messe. Det er ikke noe publikumsfrieri vi holder på med. Dette er norsk black metal sånn det skal være.