Sting er bedre OG verre enn sitt rykte

KONSERTANMELDELSE: Du kan kjede mose på deg på Sting-konsert, men han er likevel langt bedre enn sitt dårligste rykte.

Publisert: Publisert:

Sting spilte for et fullstappa DNB Arena tirsdag kveld. Foto: Kristian Jacobsen

  1. Leserne mener
Grade: 4 out of 6 stars

Sting, DNB Arena, tirsdag kveld, fullt hus, 1 time, 45 minutter.

Denne Sting-runden handler om å grave fram gamle hits, og det er greit nok. Han skal ha for at han ikke påfører oss mer enn tre og en halv sang fra sitt siste album, hvis navn er like forglemmelig som innholdet. Nei, han holder seg til sine egne 20–30–40 år gamle slagere og noen drylere fra Police. Og vi fikk se en Sting som kan når han vil, og som roter det godt til mellom høydepunktene.

Det humper litt fram og tilbake denne kvelden. Etter et lagt gjesp av en start, kommer de endelig opp i tempo med «If I Ever Lose My Faith In You». Sting trekker seg litt på toppene, men ellers ser det ut til at yoga-tranen endelig kicker inn, og de kan skli over i «Spirits in the Material World», en sådær sang som de får veldig mye ut av.

Bløtt krutt og litt magic

Folk holder på å gå ut av sine gode skinnjakker når de aner at «Englishman in New York» kommer, men den har de strippet for sin opprinnelige sjarm og knoter seg gjennom med call-and-respons-sang med salen. Det var mye av det. Eeeee-o. Eeeeee-o. «Every Little Thing She Does Is Magic» er det sving over, og for første gang denne kvelden er det litt liv å spore på scenen. Så....poff! var det borte. En anemisk og giddalaus utgave av «Fields of Gold» avløses av en frisk og inspirert «Shape of My Heart». Voksenpopen har han taket på, det er langt verre når Sting og hans kompetansetrupp skal agere rockeband. Den delen har Sting aldri fikset, og den litt flaue røyken av bløtt krutt la seg flere ganger i DNB Arena denne kvelden.

Sting i DNB Arena. Foto: Kristian Jacobsen

Midt i dette trer sønnen Joe fram fra koristmikrofonen, og fars skygge, og drar oss gjennom Bowies «Ashes To Ashes». Det var sikkert fint meint, men det er en stor befrielse når den glir over i «50.000», og det er ikke et kompliment til sistnevnte sang.

Fint spill

Sting han synger godt, det skal han ha, og bandet kan krysse av for godt samspill og andre obligatoriske kvaliteter. To gitarer, to korister, et dragspel og trommer gjør nytta, men heller ikke så mye mer. De sleit med etterklangen av skarp og cymbaler i DNB, men de spilte mye fint, la det bli ført i protokollen.

Sting i DNB Arena. Foto: Kristian Jacobsen

Jeg traff tante Kari etter konserten, og hun mente jeg måtte «skriva godt, ikkje någe negativt, for dæ va goe gang- og an sang godt». Jeg har ikke krangla med tante Kari før, og har ikke tenkt å begynne nå. Men vi som, litt utidig, noterte ting, og kom i skade for å høre etter absolutt hele tiden, vi var ikke like euforiske som den store majoriteten.

Denne lett arkeologiske kvelden var virkelig en underlig miks av langflat publikumsflørt, sanger i lørdagsgrøt-arrangement og et bevis på at Sting har hatt noen benåda øyeblikk. Han er langt bedre enn sitt dårligste rykte, men han er også langt dårligere enn sitt beste rykte. Noen ganger klarer han, på spektakulært vis, å kombinere dette. Bill Withers «Ain’t No Sunshine» dukker, helt unødvendig opp, midt i en jovial og ganske fin versjon av «Roxanne». Sangen smyger seg elegant fram, avbrutt av episoder med tant og fjas.

Sting i DNB Arena. Foto: Kristian Jacobsen

Hele kvelden?

Mannens fire ekstranummer illustrerer kvelden fint. På de to første er Sting den maserauå med musikklinjeband som gjør ham umulig å virkelig elske. Den 39 år gamle Police-rockeren «Next To You» blir ei likegyldig smørje av middels innsats og ditto innhold, og den 2016-nyfødte «I Can't Stop Thinking About You» følger opp i samma sporet. Med litt mindre jærsk blyghet i blodet ville man reist seg og ropt «Fin det, men det er K_J_E_D_E_L_I_G», men slikt gjør man ikke, for rett etterpå kommer en rett-fram-versjon (nesten) av stalker-hymnen «Every Breath You Take», en perle etter alle mulige parametere i popen. Trekker vi fra den evinnelige synge «eeee-o» med salen-tralten, var den prima i all sin enkelhet og troskap til originalen.

Og til slutt, for liksom å bevise at han kan, synger han «Fragile» til perfeksjon. Luftig, mjukt, nøyaktig og flott. Kunne han ikke gjort det hele kvelden?

Sting i DNB Arena. Foto: Kristian Jacobsen

Publisert: