Keeperen som gikk tom

Det er mye spennende å si om målvaktens rolle i fotball. Men ikke nok til en hel bok, ser det ut til.

Tidligere fotballspiller Håkon Opdal har skrevet bok om livet mellom målstengene.
Publisert: Publisert:

Håkon Opdal:
Den ellevte mann
En fortelling om keeperen, spillet og livet
164 sider
Vigmostad & Bjørke

Grade: 3 out of 6

Tidligere landslagskeeper Håkon Opdal vet hva det vil si å rykke ut alene mot en spiss som har lurt seg forbi hele forsvaret. Han har følt rusen etter at han i brøkdelen av et sekund har klart å strekke ut foten eller løfte armen slik at skuddet blokkeres. Men han vet også hvor utakknemlig keeperens rolle er; at et mislykket forsøk på å drible av en angriper kan føre til varig skam, mens en midtstopper som gjør det samme, fort vil bli tilgitt.

Han er ikke den første keeperen som har forsøkt å beskrive målvokterens ensomhet og annerledeshet, i boken lener han seg blant annet på Albert Camus’ essay «Myten om Sisyfos». På samme måte som Sisyfos visste at steinen han rullet opp bakken, snart ville trille ned igjen, vet keeperen at spissen han nettopp har snytt for en scoring, snart vil være tilbake for igjen å forsøke å ødelegge målvaktens ene store oppgave: Å holde nullen.

Opdal har mange fine observasjoner, også om kamper som ender 0–0. Etter et slikt oppgjør vil som oftest både publikum og de andre spillerne forlate stadion litt mellomfornøyde. Men når keeperne møtes på vei ut av banen og takker hverandre for kampen, oppstår det et bånd mellom dem: De er begge vinnere, og de vet det. Målvakten kan glede seg over lagkameratenes scoringer, spesielt hvis de er flere enn motstanderens, men hans egen tilfredshet er uløselig knyttet til dette ene: Å holde buret rent.

De to keeperne er de ensomste på banen. De vet at deres beste redninger ikke vil bli feiret på samme måte som selv den mest tilfeldige og heldige scoringen. Motsatt vil deres mest uheldige øyeblikk bli hengende ved dem resten av karrieren, eller livet. Bare spør Bjarte Flem.

Alt dette skriver Håkon Opdal om, til tider ganske engasjerende. Men verken observasjonene eller refleksjonene holder helt inn. I forordet skriver Dag Solstad at «poengene gjentas og utbredes, i stadig nye sammenhenger, inntil det kjedsommelige». Solstad er likevel begeistret for boken, han setter pris på det kjedsommelige. Andre lesere vil tenke at store partier av teksten er som å se backer og keeper hale ut tiden ved å spille ball til hverandre. Håkon Opdal har rett i at det tar et sekund å score et mål, mens det tar minst 90 minutter å holde nullen. Men selv om keeperen er det langsommes beskytter på banen, vil også sakprosa bli bedre av noe mer bevegelse framover.

Han skriver godt om hvordan det er å stå alene bakerst og følge spillet langt der fremme, vel vitende om at han noen sekunder senere må plassere seg perfekt, lese ballens bane og reagere lynraskt. Og det er nyttig å bli minnet om at keeperens vanskeligste oppgave er å plassere seg riktig. Den redningen hvor keeper står akkurat der ballen kommer, virker enkel, publikum klapper aldri for denne redningen som de gjør når keeperen ligger strak i luften og med fingerspissene vipper ballen utenfor stolpen. Men, skriver Opdal, «keeperen som kan kunsten å gjøre ingenting, har gjort en fantastisk prestasjon.»

Han skriver også om rebellene, om de keeperne som forlater målstreken for å gå langt ut på banen og ta store sjanser, de som trener på å ta frispark og straffer som om de var angripere, de som lar seg lokke av motstanderens mål, «en forbuden frukt, og en fjern drøm for de fleste av oss.» Men de er avvikerne. Selv om moderne fotball krever at keeperne er som en utespiller med ballen i beina, velger de fleste å holde seg nær målstreken.

Mest av alt skriver han derfor om keeperens ensomhet, om tyngden i å stå et stykke fra lagkameratene og vite at dine medspilleres feilplasseringer, feiltreff og dårlige valg fort vil bli glemt, mens din egen ene tabbe kan få enorme konsekvenser, noe Vikings Patrik Gunnarsson garantert har tenkt mye på siden tapet mot rumenerne.

Problemet er at Opdal, i likhet med mange utespillere, går tom ganske tidlig. De samme observasjonene dukker opp igjen. Og igjen. Stadig vender han også tilbake til fluefiske for å finne parallelle opplevelser til dem han selv hadde som sisteskanse for Brann, Start og landslaget. Sammenlikningen virker søkt første gang, og blir ikke bedre av å bli gjentatt. Til slutt er det som om teksten går i sirkel og begynner å likne på oppgjøret mellom Vest-Tyskland og Østerrike i VM i 1982.

Skåret ned til et essay på 30–40 sider kunne dette blitt en god tekst, men den bærer dessverre ikke en hel bok, selv ikke en på drøyt 160 sider.

Publisert: