Moralsk vinner, men etisk taper

BOK: Seierherren i kampen om hvordan staten skulle kompensere de norske jødenes tap, retter et forsinket og svært ensidig angrep på taperne.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Berit Reisel: Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge. 351 sider. Forlaget Press.

Snart 25 år er gått siden Norge som første land kartla nazistenes økonomiske overgrep mot den jødiske minoriteten. Én av de to som sørget for at norske jøder til slutt fikk skikkelig oppgjør for alt som ble tatt fra dem, har ventet et kvart århundre før hun nå forteller om den beinharde kampen i det såkalte Skarpnes-utvalget. Det er blitt en på samme tid glimrende og dypt problematisk bok.

St. Hans-aften 1997 presenterte fylkesmann Oluf Skarpnes innstillingen fra utvalget som skulle undersøke hva som skjedde med jødenes eiendom under okkupasjonen. Utvalget hadde delt seg i to. Mindretallet, historikeren Bjarte Bruland og psykolog Berit Reisel, begge oppnevnt etter forslag fra Det mosaiske trossamfunn, hadde på forhånd kuppet prosessen og lekket til Dagsrevyen at utvalget var så splittet at det hadde vært umulig å komme fram til en felles innstilling. Takket være glimrende PR-strategi, fikk de to raskt etablert den oppfatning at mindretallet ville ha et moralsk oppgjør, mens flertallet hadde anlagt en revisortilnærming og bare identifisert forskjellen mellom den kompensasjon jødene tross alt hadde fått, og den de burde ha hatt.

Flertall i utakt

Reisel beskriver hvordan Stortinget fulgte mindretallets forslag og gjorde Norge til et foregangsland i tilbakeføringen av verdier til ofrene for holocaust, noe som ifølge hennes framstilling ikke ville vært tilfelle om spillet til utvalgsleder Skarpnes og sentrale personer ved Riksarkivet hadde lykkes. Flertallet i utvalget havnet i oppsiktsvekkende utakt med politikere og opinion.

Basert på sine samtidige notater, avslører Berit Reisel hvordan hun og Bruland førte en knallhard kamp både innad utvalget og mot Justisdepartementet og Riksarkivet. Hun skriver om trusler, inhabilitet, dobbeltspill og gjentatte forsøk på å stenge jødene ute fra et oppgjør som dreide seg om nettopp dem. Både Oluf Skarpnes og daværende ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, Per Arne Skogstad, kommer særdeles dårlig fra framstillingen. 

Jøder mistet alt

Arbeidet med å rette opp den økonomiske uretten mot den jødiske minoriteten i Norge ble utløst av et av 1990-tallets viktigste journalistiske skup. Uten artikkelserien til Bjørn Westlie i Dagens Næringsliv om det han kalte «Jøderanet», ville Skarpnes-utvalget ikke blitt nedsatt. Westlie viste hvordan nordmenn, både i og utenfor Statspolitiet og Nasjonal Samling, tilranet seg verdiene til norske jøder. Kjente norske firma hadde – uten kompensasjon – overtatt varelagrene til jødiske forretninger. De få jødene som overlevde gasskamrene, kom hjem til leiligheter og hus som var overtatt av såkalt gode nordmenn, og der inventar og verdisaker var stjålet eller solgt på auksjon. I gjenreisningen av Norge måtte de få jødene som ennå var i live, stille bakerst i køen. Westlies artikler var en katalog over norsk ufølsomhet både under og etter okkupasjonen. 

Berit Reisel skrive at Justisdepartementets ledelse løy om at en granskning var i gang før den var det, og forteller at de forsøkte å få også henne til å bidra til dette falske bildet. Flere aktører forsøkte også å hindre at Det mosaiske trossamfunn ble representert i utvalget, fordi de angivelig var inhabile. Ingen problematiserte habiliteten til representantene for storsamfunnet. Hun skriver også at utvalgsleder Skarpnes truet med at det ville koste henne dyrt om hun ikke undertegnet flertallets rapport, og antyder at hun ble telefonavlyttet under arbeidet.

Kapitlene som skildrer det dysfunksjonelle arbeidet i utvalget, veksler med kapitler der Reisel går grundig gjennom både de norske jødenes tragiske historie og arbeidet til det nazistiske Likvidasjonsstyret som inndro og overdro jødenes eiendom, og til etterkrigstidens Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer, som skulle føre så mye som mulig tilbake til rettmessige eiere eller deres etterkommere. Alt dette er utmerket, selv om noen av kapitlene tynges unødig av svært detaljerte økonomiske beregninger. Det er også av historisk interesse å få innblikk i hvordan både departementet, Riksarkivet og utvalget agerte da Westlies artikler presset fram en nasjonal reaksjon.

Grunnleggende problematisk

Boken er likevel grunnleggende problematisk på flere måter. Reisels hovedpoeng er at mindretallet anla et moralsk perspektiv på oppgaven, mens flertallet drev et rent revisorarbeid. Som Aftenpostens Gunnar Magnus skrev da striden raste som verst, er det vanskelig å oppdage noen prinsipiell forskjell mellom de to innstillingene, til slutt kokte det uansett ned til hvor stor kompensasjonen skulle være. Men dette kommer overhodet ikke fram i Reisels svært ensidige framstilling.

Der representerer mindretallet moralen, mens flertallet er inhabile renkesmeder som driver dobbeltspill sammen med ekspedisjonssjef Skogstad og førstearkivar Ole Kolsrud i Riksarkivet. Men hverken Kolsrud, Skogstad, Skarpnes eller de andre aktørene får gi sin versjon. De blir utsatt for grove anklager, som kan være sanne, men som de burde fått anledning til å svare på, ikke minst fordi bokformatet gir liten mulighet til å korrigere i etterkant. Denne boken er, sine mange gode sider og sitt ekstremt viktige tema til tross, nok et eksempel på hvordan sakprosaen opererer i et etisk ingenmannsland.