Kreativt kaos fra Sløtface-bassisten

Et eklektisk ode til generasjonen med kort oppmerksomhetsspenn.

Lasse Lokøy skifter beite og dykker ned i elektronisk pop. Foto: Mohamud Abdirashid

  • Stella Marie Brevik
    Stella Marie Brevik
    Journalist
Publisert: Publisert:

Grade: 4 out of 6

Lokoy: «Badminton» (Propeller)

Lokoy er soloprosjektet til Sløtface-bassist Lasse Lokøy.

Lokøy har vært er produktiv de siste årene. Debutsingelen kom i 2018. Siden har 24-åringen vært med på to Sløtface-album og produsert låter med en rekke kjente og nye navn innen den yngre musikkscenen i Norge: Stefanos Yowhannes, Safario, Emilie Østbø og Finding Neo er noen.

Nå slipper han debutalbumet «Badminton», der han både er produsent, låtskriver og tidvis vokalist. Med seg har han en rekke gjesteartister.

Albumet virker, etter første lytt, mer som en miksteip enn et album. Låtene svinger kraftig mellom både uttrykk, tempo og lydbilde, uten en tilsynelatende sammenheng. Låtene bryter fort og erstattes ofte av en kort monolog eller interlude, før det går videre til neste låt.

Etter hvert kommer en rød tråd frem. Mellommenneskelige relasjoner, gjerne i møte med internett, går igjen i de korte monologene.

En person snakker om hva internettet gjøre med mennesker og vår evne til å kommunisere med hverandre. Så legges det merke til at dette også tatt opp i mange av låtene. Altså følelser som blir hengene igjen en eller annen plass i prosessen fra tanke til tale, korte og avbrutte forhold, press og usikkerhet.

Tematikken gjenspeiler seg også i lydbildet. Det er lettere kaotisk. Det skifter mellom pop, indiepop, støyete elektronika, polert elektronika og hip hop for dansegulvet.

Mange av låtene virker kjente, som om Lokoy har lånt respektfullt fra tidsånden eller suksessoppskrifter. Her kan man trekke paralleller til Harry Styles’ debut «Sign of the times», som på mange måter er like eklektisk som «Badminton».

Albumets sterkeste låter er vidt forskjellige. «Both eyes» med Safario er en dansevennlig hip hop-banger som sender tankene til «Can’t touch this» av MC Hammer og bedre tider.

Tittelsporet «Badminton» er en vakker og «enkel» poplåt. Her synger Lokøy, og man innser at dette er en av platas mest personlige låter. En nostalgisk låt om barndomsminnene og følelsene fra badmintonkamper med pappa-gymlærer: I don’t care how many miles I run, as long as he says ’well done’.

«A mistake» med Emilie Østbø er så nærme vi kommer til noe som kan minne om Sløtface, og dette er et vakkert avbrekk fra den helelektroniske popen.

Lokøys evne til å – tilsynelatende fryktløst – eksperimentere og leke med lydbilde og uttrykk fortjener ros.

Spekteret av uttrykk resulterer i at alle vil finne noe de liker i løpet av «Badminton», men det betyr også at mange vil finne noe som absolutt ikke faller i smak.

Det eneste man kan si på produksjonen, er at den tidvis er for perfekt.

Kreativitet er ikke noe Lokøy har mangel på, men bruken av så mange gjesteartister gjør at jeg gjerne skulle sett en klarere rød tråd. Debutalbumet gir oss, med unntak av et par låter, lite av Lokoy som artist på egne bein. Dog, det sementerer hans gode rykte som produsent.

Min analyse er at «Badminton» er et symptom, eller et resultat, av vårt stadig minskende oppmerksomhetsspenn. Hvis dette var tanken Lokøy hadde, har han truffet spikeren på hodet.

Uansett – en svært interessant og fengende debut fra en svært interessant produsent og musiker.

Beste spor: «Both eyes», «A mistake».

Publisert:
  1. Musikkanmeldelse
  2. Plateanmeldelse
  3. Pop (musikk)
  4. Musikk
  5. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. – Det er selvfølgelig en risiko, men vi må ikke la frykten ta oss

  2. Visninger kuppes – budrundene tar av

  3. Vi er uenige om mye, men enige om dette: Påstanden til Gjems-Onstad er grov og den er feil

  4. Ringen var ikke sluttet for Storm Juliussen. Han endret kostholdet og er klar for ny stor utstilling

  5. «Ap og AUF misbruker 22. juli»

  6. «Aleksandra, du skal aldri gå alene, vi er med deg», skrev Viking – så tok innlegget helt av