Bannende byråkrat i utakt med tidsånden

BOK: Skarp satire om en samtid som har sporet av.

«Her fins mange ukorrekte politiske utfall og mye mørk latter som ikke passer inn i dagens hatske debattklima,» skriver Aftenbladets anmelder om Lars Saabye Christensens nye roman «En tilfeldig nordmann». Foto: Heiko Junge

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Lars Saabye Christensen: En tilfeldig nordmann Den hele og fulle sannhet om Gordon Mo. Roman. 303 sider. Cappelen Damm.

I «Skyggeboken» (2019) tok kreftsyke Lars Saabye Christensen avskjed med leserne. Han følte at han sto i dødens skygge og hadde skrevet sin siste roman. Slik har det heldigvis ikke gått. Etter at han i fjor ga ut både en diktsamling og en hybridtekst med selv- og familiebiografisk tilsnitt, kommer han nå med en ny roman. Ikke av det milde, raust underholdende, upolitiske slaget, men en original, samfunnskritisk tekst med skarpe kanter, uegnet til å gjøre alle til lags.

Det dreier seg om en jeg-roman med handlingen lagt til 2020. Fortelleren – som ofte tyr til et majestetisk «vi» når han kommenterer sin egen tekst – er Frans Meek, en ugift 70-åring bosatt på Oslo vestkant. Han er tidligere hippie, har fått livslange plager av uvettig narkobruk i 1968, kan vise til avbrutte juss- og medisinstudier og har solid økonomi etter at foreldrene døde i en trafikkulykke. Historien hans består av en prolog, seksten kapitler, en epilog og nitten ganske ordrike noter bak i boka. I den aller siste av disse notene risser jeg-karakteren opp en grøsseraktig scene knyttet til et tilfluktsrom bygd av faren og med vekten av en reparert Mercedes-Benz som marerittets opphav.

Men viktigere enn handlingene og tankene til Frans Meek er skjebnen til hans hovedperson, 59 år gamle Gordon Mo, en ensom, lojal, anonym byråkrat med dement mor, einstøingen som mister jobben i Landbruksdepartementet etter tretti år, for så – på ekte saabye-vis – å måtte underkaste seg tvungent psykisk helsevern, først på en institusjon i USA, til slutt på Hurdal Rehabiliseringssenter.

Problemet til Gordon Mo er ikke at han i årevis har ventet på å bli forfremmet slik at han omsider kan få brukt det hesteslipset han har liggende i en skuff på kontoret. Hans problem er at han «koker over». Med ujevne mellomrom må han slippe løs den rådvillheten, det raseriet, den desperasjonen han bærer på. Det resulterer i en tourettesliknende strøm av eder og kjønnsord som minst av alt får en til å tenke på en pliktoppfyllende, tørr byråkrat som helst vil være så alminnelig og usynlig som mulig. Bedre blir ikke situasjonen når han mister den kroppslige kontrollen slik at han ufrivillig risikerer å framføre en Hitler-hilsen.

Først skjer disse rabiate kokeseansene til «En tilfeldig nordmann» på ensomme hotellrom i nærheten av hovedstaden, siden eksploderer han i kantinen til Landbruksdepartementet og på offentlige møter hvor den velkledde, dannete, privilegerte prateklassen dominerer i salen – som på Litteraturhuset i Oslo, i Deichmanns bibliotekfilial på Majorstua, i lokalene til Fredssenteret.

Så brått står han uten jobb, provoserer kvinner som verken tåler vitser ellers røff tale, omtales i mediene som Forstyrreren og behandles som et psykiatrisk tilfelle. Ingen skal derfor kunne si at ytringsfriheten i Norge ikke har sin pris.

Men utestengelsen av Gordon Mo fra det gode selskap knyttes ikke bare til bruk av ord og uttrykk som «nøttefitteknekker», «goddagmann økseskaftfitte», «snørrjesus», «prostatajomfrufaen», «Av fitte er vi kommet og til dritt skal vi bli». På debattmøtene stiller han seg kritisk til mange av de argumentene som framføres. Meningene hans er definitivt i utakt med tidsånden der det å stå fram som «krenket» er siste mote, hvor en hjemvendt IS-kvinne fra Al Hol-leiren omfavnes med større omtanke og toleranse enn kalifatets ofre, der diverse kjønnsskifteambassadører understreker at «Vi er feilvarer som må repareres», at kroppen alltid har rett, at «Det nye mennesket er valgfritt».

Så det vil forundre meg om ikke noen lesere her vil føle seg «invadert» av den polemikken som er innebygd i teksten. Dagens krenkelseshysteri, den falske humanismen markedsført av patetiske, privilegerte selvpiskere (les: Carsten Jensen) som hvitvasker muslimske mordere, advarselen mot dem som «leker Gud i Guds fravær» og som i sin blinde ferd på en utbyttet jord har skylden for covid-19 – her fins mange ukorrekte politiske utfall og mye mørk latter som ikke passer inn i dagens hatske debattklima der enhver motforestilling bannlyses.

Ellers er romanen full av velkjente motivisk-tematiske saabye-klanger: Den snublende helten, klokker og klovner, populærkulturelle referanser med Jim Morrison i front, ensomhet som lammer, vennskap som varmer, en herrefrisør på defensiven, ekko fra 60-tallets destruktive frihetskultus, døden som slår til når man minst venter det, skillet mellom fattig og rik, fyndord («Ekstremismen er den nye normalen»), elegant metaforikk («Vi e r født i krenkelsens arkiver», «øynene er vindstille»), insisteringen på at «Det komiske er toleransens genre».

I sine beste passasjer er teksten framifrå – energisk og overrumplende, med sviende satirisk snert i piskeslagene. Men mange dialoger blir for ordrike og seige, enkelte passasjer mangler dramatisk trøkk, og kommasettingen er så vaklende at en pensjonert, pedantisk lektor med rødblyant lar seg irritere.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Litteratur
  4. Roman
  5. Lars Saabye Christensen

Mest lest akkurat nå

  1. 58 smittet etter russefester - men likevel ikke sikkert at strenge tiltak fortsetter

  2. 30 nye smittetilfeller på Nord-Jæren

  3. Kommunen nekter henne å bygge opp igjen hytta etter brann

  4. «Ap og AUF misbruker 22. juli»

  5. «Fuckin transe». «Homo» og «lesbe». Aleksandra har stått i digital mobbing i to år

  6. Ein barnehage i Gjesdal begynte å ringe far først når eit barn blei sjukt. Då skjedde noko uventa