Blodets hvisken

BOK: Velskrevet, innsiktsfullt og dyptloddende psykologisk-realistisk tenåringsportrett.

Line Nyborg skriver godt om jente som lengter – etter faren, etter Gud, etter å skrive sant ...
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Line Nyborg: Hvordan ser lengsel ut. 126 sider. Cappelen Damm.

Lengselen er som glødende kull, heter det i Line Nyborgs (f. 1969) gode roman, «Hvordan ser lengsel ut», om tenåringsjenta Una, som bor sammen med moren på et lite sted i Nord-Norge, «som Gud forlot og forsvaret overtok», muligens Bardufoss, der «alt er firkanta og hardt og kantete».

Una lever et nokså stille og vanlig liv bestående av skole, venninnen Jenny, deltidsjobben på kjøpesenteret, dagboken og Edith Södergrans dikt. Lengselen hun føler er mangfoldig og strekker seg i ymse retninger, dels mot at noe vidunderlig må skje og at verden skal åpne seg, som i Olav H. Hauges kjente dikt; dels er det en lengsel etter «å skrive om det som er sant», og skrive som Södergran, den fremragende finlandssvenske modernistiske lyrikeren, som døde av tuberkulose bare 31 år gammel; dels er det en lengsel etter faren, som bor i Italia og som hun aldri har møtt; og dels er det en art religiøs lengsel som knytter seg til «en verden jeg ikke kan se, som er her, som har med Gud å gjøre».

Una fornemmer at det er noe mer, en kraft bak alt, og hun ber til Gud når livet blir vanskelig. Katalysator og også selv gjenstand for all denne lengselen, er Sunniva, «som kommer fra Oslo og vet mer enn dem». Alt det Sunniva sier, fester seg og har vekt. Sunniva kaster et nytt lys over det velkjente og får også Una til å tenke annerledes om seg selv. Men samtidig blir hun så opptatt av Sunniva, at hun driver bort fra sine gamle venninner, og da Sunniva blir sykere av skoliosen hun lider av og må på sykehuset i Tromsø, blir det tydelig at det også kan være lurt å ta vare på de vennene man allerede har.

«Jag är ett steg mot slumpen och fördärvet», siterer hun Södergran, som «er den eneste som skjønner». Sunniva, «solgaven», er lys og harmonisk, «hun har ikke dette mørket i seg som tar henne», slik det tar Una. «Allting är mörker omkring mig,» siterer hun Södergran, «jag kan inte lyfta ett halmstrå. Känner du smärtan?» Ja, svarer Una i dette følsomme, innsiktsfulle og dyptloddende psykologisk-realistiske portrettet av henne, som troverdig, sobert og finstemt, og sammen med den integrerte resonansen Unas sjelsliv finner i Södergrans strofer, tilfører romanen en dimensjon som løfter den langt over det ordinære. 

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Godt skrevet om menn i krise

  2. Korona, som opplevd av Camilla

  3. Stolt pakistanar, stolt nordmann

  4. Den nye krimdronningen

  5. Heidi Furre maser på leseren, og det er vellykket

  6. Så galt kan det gå når en voksen tukler med barn

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse