Mørk, vellykket «Dune»

Sci-fi-klassikeren «Dune» er i trygge hender hos regissør Denis Villeneuve. Dette er storslått, mørkt og på grensen til pompøst, men alltid på en god måte.

Timothée Chalamet spiller hovedrollen som Paul Atreides.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Dune

Skuespillere: Rebecca Ferguson, Zendaya, Timothée Chalamet, Josh Brolin, Stellan Skarsgård, Dave Bautista, Jason Momoa, Javier Bardem. Sjanger: Eventyr / Drama / Sci-Fi. Regi: Denis Villeneuve. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 5 out of 6

Når du har gått lei av den avvæpnende humoren som stadig dukker opp i diverse kjente filmer fra verdensrommet, er det herlig å se en film som denne, som omfavner det store alvoret og som ikke er redd for å være mørk, dyster og pompøs.

Tidligere forsøk på å filmatisere Frank Herberts klassiker fra 1965 har vel ikke akkurat krevd sin plass blant tidenes beste i sin sjanger, men med Denis Villeneuve bak spakene, sitter ting virkelig som de skal. Hans Zimmers drønnende lydkulisser og musikk understreker stemningen, og det er vanskelig å tenke seg at en annen komponist kunne løst oppgaven bedre.

Det kan ikke ha vært noen lett jobb å overføre en såpass detaljrik og tett befolket historie til film, og det er riktig nok mye informasjon som blir presentert for oss i løpet av filmen første time. Likevel flyter det godt, det føles aldri overlesset, og det går ganske greit å henge med.

Hovedpersonen er den unge adelsmannen Paul Atreides (Thimothée Chalamet), som etter anmodning fra galaksens keiser flytter til den ugjestmilde ørkenplaneten Arrakis sammen med foreldre, hoff og hær for å overta makten der. I de enorme, gloheite sanddynene på denne planeten høstes en substans som kalles krydder, det mest verdifulle stoffet i dette solsystemet. Men det er selvsagt ugler i mosen. Hvorfor skulle den nifse klanen som opprinnelig administrerte denne planeten plutselig trekke seg? Vi aner snart at våre helter er utsatt for et lumsk bakholdsangrep, fra mektige mennesker som ikke vil dele for mye på makten.

Det er lett å se at en rekke sci fi- og fantasty-forfattere og regissører har hentet mye inspirasjon fra denne fortellingen, som også omfatter en mystisk hekseorden, en slags magisk urkraft, sosiale og politiske problemstillinger, for ikke å snakke om en tydelig religiøs tematikk. Men filmen er heldigvis spennende nok til at man ikke blir sittende og leke referanse-leken i stedet for å la seg rive med av den gode historien og de spektakulære omgivelsene.

Det er grenser for hvor mye man får klemt inn i én enkelt film, selv om den altså strekker seg over to og en halv time. Villeneuve løser det blant annet ved å være ganske økonomisk med dialogen. Det er forbilledlig mye mer show enn tell her, og godt er det. Og både bilder og musikk er av et sånt kaliber at du burde unne deg selv å se denne filmen på kino, ikke vente til den blir tilgjengelig hjemme i stua.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. Sårt og ærlig om ungdom som sliter

  2. Disse babyene burde gitt seg mens leken var god

  3. Mannen som nektar å flytta

  4. Kva vil du ofra for ei Michelin-stjerne?

  5. Ikkje heilt konge

  6. Punken var visst ikkje død

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Filmanmeldelse
  3. Anmeldelse