Uforløst parterapi på kontoret

«Lunch» på tv funker ikke helt.

Tuva Adine Billing er god som resepsjonisten Bodil, et menneske fullstendig uten livsgnist, i en tv-serie som ikke helt har funnet formen.
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

«Lunch», norsk tv-serie. Med: Henrik Fladseth, Kristine Grændsen, Frank Ole Sætrang, Tuva Adine Billing, Erik A Schjerven m.fl. Regi: Julian Hagemann. 20 episoder på cirka 10 minutter. Med Premiere på TV 2 Play mandag 29. august.

«Førstegangstjenesten» og «Parterapi» var gjennombruddet for 10-minuttershumor på norsk tv. Små, kjappe parodier på ting som skjer i virkeligheten. Alle kjenner noen som er akkurat sånn, nesten. Ingen av oss er det selv, men vi har truffet disse folkene. Nå har persongalleriet fra Børge Lunds kontorlandskap blitt flyttet inn i akkurat dette formatet. Til og med musikken er omtrent den samme. Og ja, vi kjenner igjen typene.

Hver episode har ett hovedfokusområde, for å bruke lingoen, avbrutt av korte scener fra det meningsløse kontorlivet. Her er mye å kjenne seg igjen i. Medarbeidersamtalen som begge parter skyr som pesten. Han oppgitte og IT-fyren. Bodil, seriens kanskje beste type, som er verdens minst hjelpsomme og mest livstrøtte resepsjonist. Nico, som er opphengt i fonter. Kjell, som bare sluntrer unna. Mellomleder Thorsen, en mann som skvises tom for livsgnist mellom baren og veden. Potensialet er stort, slik Lund har vist i sine tegninger, for å treffe «ahhhh, akkurat sånn ER det jo» hos alle oss som har en variant av en bullshitjobb på et kontor, foran en PC.

Les også

Like suverent som alltid

Les også

Trillingfødsel i Lunch-universet

Nesten morsomt

«Lunch» mangler x-faktoren til «Parterapi», at én mann spiller halvparten av rollene. Typene er nesten tydelige nok, nesten menneskelige og nesten morsomme, men bare nesten. De pinlige stillhetene er litt for korte. Absurditeten og meningsløsheten er nesten absurd og meningsløs nok, men det blir ikke veldig morsomt. Menneskene ramler litt mellom kontorstolene.

Nico (Andreas Rand) er blant annet opptatt av at bedriftens egen font skal brukes – på alt.

«Lunch» er parterapi for kontoret, med innslag av «Etaten», den norske «The Office». For oss som har lest mye «Lunch», og dessuten jobber på kontor, med tilstøtende HR-avdeling, medarbeidersamtaler, møteplagere og felles-e-post, forstår også hvor hver episode bærer. Vi ser poengene komme. Der ligger gjenkjennelsen, jo visst, men der punkterer også en del av humoren. Dessuten, og dette tipper jeg Børge Lund kan signere på, er det ekte kontorlivet så snålt at det noen ganger kan være vanskelig å parodiere det. Tv- «Lunch» sliter litt med akkurat dette.

Har sine øyeblikk

Her er heller ingen David Brent som kan være vill salattråkker. Persongalleriet blir en anelse flatt, selv om de har sine fornøyelige nykker alle sammen. Og jo, de episodene vi har fått se har sine øyeblikk. Medarbeidersamtalen mellom Thorsen og Bodil er ti av ti.

«Parterapi» brukte tid på å komme under huden på oss. Det måtte en del 10-minutterssesjoner til før vi humret bare vi så Kjell-Simen og de andre. Kanskje trenger «Lunch» det samme for å utvikle seg. De 8 (av 20) episodene vi har sett sliter litt med å feste seg. Børge Lund har passert 3500 tegneseriestriper, og hans små, treffende rapporter fra et arbeidsliv som ofte parodierer seg selv gikk ikke rett hjem på første forsøk. Første løypemelding fra tv-adapsjonen «Lunch» er at det er noe her som kan bli morsomt, men det må graves mer.

Publisert: