Slag i lamå

Kanaan spiller så det gjør vondt. Det er deilig.

Ask Vatn Strøm, Ingvald Andre Vassbo og Eskild Myrvoll skaper torden i Kanaan.
  • Tor-Arne Vikingstad
    Tor-Arne Vikingstad
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Kanaan: «Earthbound» (Jansen)

Altfor få har kjent følelsen av å slå et trommesett så hardt at stikkene knekker over brukne plekter og hyl som drukner i fuzz, rot, bråk og glede på øvingslokalet. Kanaan har fanget denne følelsen på teip i sitt fjerde album.

Vekk med snusfornuftig spillteknikk, stumpe fuzzpreferanser og falne guttedrømmer. Gutta i Kanaan gir seg hen til sjangeren på en måte som er skummel på ekte. Ask Vatn Strøm spiller soloer som Beelzebub, med blod rennende fra øyesokkelen. Blodet blander seg med svette på bassgitaren til Eskild Myrvoll.

Trommene spilles ikke. De slås såpass halvt i hjel at Invald Andre Vassbo ligger an til å bli en eksportvare som Stavangers trommeslagere skal være stolt av.

Albumet glitrer med sin instrumentale tilstedeværelse og fravær av en vokalist som så Chris Cornell i seg selv i baderomsspeilet i 15-årsalderen. «Earthbound» er pur torden i åtte spor, med kraftige slag i lamå til tungrockerne som har tråkket stien før dem.

Beste spor: «Pink riff», «Bourdon», «Return to the Tundasphere».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Tredje sterke album på rad

  2. Lysende fra Eriks­moen og Harmonien

  3. Adele er den ubestridte dronningen på feltet

  4. Glissen drømmepop som gjerne kunne revet mer i hjertet

  5. – Jeg skjønner hvorfor færøyske Joe & the Shitboys er blitt som de er blitt

  6. Irriterende gode greier

  1. Plateanmeldelser
  2. Plateanmeldelse
  3. Anmeldelse