Menneske og medium smelter sammen. Er det et problem?

BOK: En skarp selvhjelpsbok som tidvis skygger unna de strukturelle problemene skjermavhengighet aktualiserer.

  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Ole Petter Hjelle: Det digitale dopet. Hvordan bli kvitt skjermavhengigheten. 138 sider. Kagge forlag.

Oppmerksomheten vår er under angrep fra skjermene, mens bøkene forsøker å komme oss til unnsetning. Ekko, fjorårets store sakprosa-snakkis om algoritmer, selger stadig som hakka møkk. Johann Hari, en internasjonal størrelse på den populærvitenskapelige stjernehimmelen, utga nylig en bok som tar for seg skjermenes nyvunne evne til å stjele vårt fokus. I dette dystre og hyperaktuelle landskapet skriver lege og forfatter Ole Petter Hjelle seg inn, med en opplyst og lettfattelig selvhjelpsbok om skjermavhengighet. 

Hjelle har slått seg opp som foredragsholder, er kjent som «treningslegen» og har skrevet selvhjelpsbøker om verdien av å være i aktivitet. Hans kliniske erfaring og forskerbakgrunn samt en god porsjon eventyrlyst – han har flere tusen fallskjermhopp på baken – burde gjøre forfatteren godt posisjonert til oppgaven: Hjelle vil opplyse om hvordan økende skjermbruk påvirker hjernen og kroppen, og hvordan hver enkelt kan bryte dysfunksjonelle relasjoner til de nye mediene. 

Det er mye virak rundt spørsmålet om hvor farlig det egentlig er at vi alle, og barn spesielt, tilbringer stadig mer tid klistret til en skjerm. Dermed er det etterlengtet med en nøktern redegjørelse for hvor forskningsfronten egentlig står med hensyn til sentrale spørsmål om det jeg pleier å kalle den «nye skjermen»; denne skiller seg fra den «gamle skjermen» (tv og enkle datamaskiner) på minst to grunnleggende måter: Vi kan ta den med oss overalt, og det er profittorienterte gigaselskaper som regulerer infrastrukturen i de digitale rommene skjermene nå fører oss inn i. Så: hva gjør dette med søvnen vår, med den mentale helsa? Blir vi dummere, og hvilke aktiviteter i hverdagen er det egentlig skjermen stjeler tid fra? 

Tidstyven

Hjelle redegjør for hvordan aktørene som per dags dato designer størsteparten av den digitale infrastrukturen, spiller på våre sårbarheter. Han introduserer dessuten hvilke konsekvenser den økende skjermbruken har: Søvnrytmen vår blir kraftig forstyrret, og mye forskning sannsynliggjør at mentale helseutfordringer og konsentrasjonsvansker samvarierer med omfattende skjermbruk. Barn er mest sårbare; ikke bare er hjerner i utvikling i risikosonen for avhengighetsutvikling, det er også unge som aller mest trenger søvn, lek og fri bevegelse – aktiviteter som skjermen stjeler tid fra. 

Hjelle henfaller riktignok ikke til humørløse dommedagsprofetier som skygger over nyanser i kunnskapen om de nye skjermenes inntog. For det første viser han til funn som tyder på at vi bør skille skarpt mellom ulike typer skjermbruk. Når det kommer til mental helse, tyder mye på at sosiale medier utløser sterkere negative følelser enn gaming. Kanskje er det «lite som tyder på at det er tiden man bruker på skjerm, som påvirker vår mentale helse mest negativt, men heller hva vi bruker tiden til». Et annet viktig spørsmål dreier seg om hvor vanskelig det er å identifisere klare årsakssammenhenger i forskningen på skjermbruk: Er det skjermbruken i seg selv som påvirker oss, eller er det fraværet av de aktivitetene den erstatter?

Kan vi hjelpe oss selv?

At vi har nok kunnskap til å dempe løpsk skjermbruk, er utvilsomt. Det springende punktet i møte med doktor Hjelles råd blir imidlertid om det er mulig for individet å knekke utfordringene skjermavhengigheten skaper? Innimellom rådene formidler nemlig Hjelle også en del informasjon som taler for at selvreguleringsevnen vår er nær sagt maktesløs i møte med teknogigantenes triks, sammenlignet med de gamle skjermenes. Google, Facebook og deres konkurrenter har bygget forretningsmodell på å holde på oppmerksomheten vår lengst mulig, ved hjelp av et helt batteri av ekspertkunnskap på nevrologi, psykologi og maskinlæring – så å si uten inngripen fra politisk hold (hittil). Kan vi «selvhjelpes» ut av disse kapitalkreftenes klo?

Vi skal ikke gjøre det gode til det bestes fiende. Samtidig som vi krever politisk regulering, er det velkomment med kjekke råd vi kan (forsøke) å ta i bruk for å bremse egen skjermbruk. Men når undertittelen på Hjelles bok er «slik blir du kvitt skjermavhengigheten», fremstår det unektelig tynt at den ellers opplyste skribentens omtale av politisk ansvar forflater til en kort diskusjon om at myndighetene kan tilby brukervennlige råd til foreldre som bekymrer seg for podens skjermbruk. Leserne av bøker som Det digitale dopet bør aldri glemme at kravet om sterkere politisk regulering av oppmerksomhetsøkonomien er helt nødvendig for virkelig å stagge problematikken Hjelle effektivt presenterer. 

Publisert: