Trygt farvann

Blomst holder på stilen , men viser også en mykere side av seg selv.

Blomst: «Triatlon» (Indie)

Blomsts debutalbum kom i 2015. Låter som «Cowboy og indianer» og «Ro deg ned» herjet ungdomstiden, og konsertene deres fikk øynene mine opp for moshpits og avkutta t-skjorter.

I dag er tekstene mindre protest og mer spørrende: Enkle og allsangvennlige om livet fra barndom til ønsket om mer. Brølene fra dypet er det færre av, og bandet er oftere nærmere Razika enn Death By Unga Bunga. Produksjonen er trygg, litt for trygg hvis garasjerock er målet.

På tidligere utgivelser høres låtene ut som de er spilt inn med sinne og energi fra publikum, mens «Triatlon» er mer striglet. Frontkvinne Ida Dorthea Horpestad tåler derimot alt og er bandets sterkeste kort. I lydbildet kan man finne spor av The Strokes og Dandy Warhols, samtidig som de leker med sommerlige synther og pønkens avspark.

De får kudos for å teste ut nye farvann, men «Triatlon» er på sitt beste når støyen får bli og Horpestad setter støtet.

Beste spor: «Gull».