Skutt på gaten av trigger happy soldat under svartebørsrazzia

KONSERT: Uten musikk ville livet vært en misforståelse, sa den geniale filosofen Nietzsche, med full rett. Men som komponist og fusker i faget var han langt fra noe misforstått geni.

Diana Ketler serverte velanrettede smakebiter av Nietzsches komposisjoner.
  • Eirik Lodén
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

BGE Contemporary Art Projects, torsdag: Anton Webern: Variationen op. 27, Sonate. Friedrich Nietzsche: Klaverstykker i utvalg. Wolfgang Amadeus Mozart: Klarinettkvintett. Annabel Guaita, Christian Ihle Hadland og Diana Ketler, klaver. Thorsten Johanns, klarinett. Boris Brovtsyn og Catharina Chen, fiolin. Razvan Popovici, bratsj. Torleif Thedén, cello.

Det er klart det hviler en forbannelse over den musikkretningen som blir kalt den annen wienerskole: Arnold Schönberg og hans to stjerneelever Alban Berg og Anton Webern. Bare se på deres absurde, nesten tragikomiske endelikt: Berg døde av blodforgiftning etter et insektstikk. Webern av et vådeskudd fra en trigger happy amerikansk soldat under okkupasjonen av Østerrike i 1945. Og Schönberg døde åpenbart av overtro: Tolvtonemusikkens far var forståelig nok besatt av tallmagi, og i alle år overbevist om at han kom til å dø på en fredag den trettende.

Hvilket han da også gikk hen og gjorde.

Dårlig omen

Skremmende mange komponister utover på femti- og sekstitallet tok ikke advarselen og det dårlige omenet på alvor: De kastet seg over de serielle og atonale teknikkene, noen med liv og lyst, andre av pervers pliktfølelse eller oppråddhet. Posthumt hadde Schönberg lykkes med sin fatalt fatalistiske historieskriving. Men da var det særlig hans egenrådige elev Webern som satte tonen – fra en annen grav enn orkestergraven – og ble omfavnet av den selvbestaltede avantgarden, de unge Darmstadt-bøllene Boulez og Stockhausen, ja til og med av eldre og forstandigere menn som Messiaen og Stravinskij i hans siste fase. Webern var nå den proklamerte Messias, mens Schönberg bare hadde vært Johannes døperen eller profeten Jesaja. Slik lød den nye konfesjonen fra Darmstadt-konsilet. Dette begynner heldigvis å bli veldig lenge siden.

Hitler-beundreren falt da krigen var slutt

Schönberg sammenlignet seg med en polfarer eller atlanterhavsflyger, som var datidens idrettshelter. Webern var mer av en kjernefysikertype som spaltet musikalske atomer og splittet hårstrå på skrivebordet sitt. Hitler-beundreren Webern ble altså ironisk nok et av verdenskrigens siste ofre, etter den tyske kapitulasjonen. Han skulle til å tenne seg en røyk på gaten, og den umusikalske soldaten ga ild – i den tro at Webern var involvert i svigersønnens svartebørshandel. Soldaten må ha vært helt amusi.

Weberens asketiske serialisme var en total krig mot all romantisk retorikk. Stykkene er over nesten før de har begynt, hyperkorte, og verkstitler som Variasjoner eller Sonate er nesten for provokasjoner å regne. Komponisten kunne ikke hatt bedre advokater enn Annabel Guaita, Thorleif Thedén og Christian Ihle Hadland, som formidlet med humør og nyfikenhet.

Sparte genialiteten til skriftene

Friedrich Nietzsche er ikke den eneste komponerende filosof i historien; han har tonefølge av blant andre Rousseau og Adorno. Arne Næss studerte i det minste komposisjon i nettopp mellomkrigstidens Wien – hvor og når ellers? – men om han har etterlatt seg noe musikk, aner jeg ikke. Diana Ketler serverte velanrettede smakebiter av Nietzsches komposisjoner. Det mest interessante stykket har tittelen «Das Fragment an sich», en lettere wagnersk miniatyr som er ment å repeteres inntil vemmelse, noe vi heldigvis ble spart for. Om dette var verken Ding an sich eller The Real Thing – sine geniale krefter sparte han altså til sine skrifter.

Du kan si hva du vil om Mozart, men perfekte kuler kunne han trille. Til dessert, eller strengt tatt som hovedrett, fikk vi den deilige klarinettkvintetten i et nesten amorøst samspill med blikk og musikk, en utveksling av ømme gester. Thorsten Johanns blåste en fløyelspust ut av klarinetten, som forvandlet seg til nattergal. Og han og førstefiolinist Boris Brovtsyn ledet improvisatorisk an, smakfullt og livfullt ornamentert, tett fulgt av Chen, Popovici og Thedén. Det hele innrammet av fargeglad kunst på BGE.

Publisert: