To barnedrap og ett justismord?

BOK: Justismord forekommer i Norge. Muligens er vi i ferd med å rulle opp et nytt.

Viggo Kristiansen ble dømt for Baneheia-drapene – men har aldri innrømt skyld.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Bjørn Olav Jahr: Prosessen mot Viggo Kristiansen. 526 sider. Pitch forlag.

Opplysningene om at nye DNA-funn knytter Jan Helge Andersen til seksuelle overgrep også mot 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen, øker sannsynligheten for at Viggo Kristiansen vil bli frifunnet for de to barnedrapene i Baneheia i Kristiansand i mai 2000. I så fall står vi overfor en av norsk rettshistories største skandaler.

Kristiansen ble sluppet ut av fengslet 1. juni i år, etter å ha sonet 21 år uten noen gang å ha innrømmet skyld. Den som vil forstå det dramaet som nå utspiller seg, kan knapt finne noe bedre grunnlag enn Bjørn Olav Jahrs nye bok om hva Viggo Kristiansen har gjennomlevd. Jahr er tidligere Skup-prisvinner, han har skrevet en bok om drapet på Birgitte Tengs der han utpekte den mannen som nå er siktet for det drapet, og han har skrevet en tidligere bok om Baneheia-drapene som møtte mye motbør, men ikke noe som svekket dens innhold og tyngde. Det er ingenting lettvint ved det Jahr foretar seg.

Det er ingenting lettvint ved det Bjørn Olav Jahr foretar seg, skriver vår anmelder – her er Jahr (til venstre) sammen med Bjørn Eivind Aarskog i forbindelse med tv-dokumentaren «Hvem drepte Birgitte?», om drapet på Karmøy-jenta Birgitte Tengs.

Anklageskrift

Han legger ikke skjul på at han har bestemt seg. Allerede i innledningen markerer han at han mener Jan Helge Andersen var alene om drapene og voldtektene, og etterpå la så mye skyld på bestekameraten at han selv slapp lettere unna. Boken er altså et anklageskrift, men et særdeles velbegrunnet sådant.

Gjennom en nitid, til tider nesten pedantisk, gjennomgang av den enorme mengden dokumenter i saken, tegner Jahr et dypt urovekkende bilde av svikt på mange plan. Blir Viggo Kristiansen frikjent, bør det settes ned havarikommisjoner for både politi- og påtalemyndighet som blindt fulgte én av flere forklaringer, for domstolene som så bort fra det tyngste beviset for at Kristiansen ikke var i Baneheia på drapstidspunktet, for de presseorgan som hele tiden har vært deprimerende enøyd i sin dekning, og for fengselsvesenet med tilhørende psykologer og psykiatere, som – med ett lysende unntak – aldri åpnet for den muligheten at Viggo Kristiansen var en vanskelig fange fordi han var uskyldig dømt.

Boken viser også – nok en gang – hvor mye rettssikkerheten i Norge skylder advokat Arvid Sjødin. Som i Birgitte-saken har han jobbet utrettelig i år etter år, stort sett uten betaling, for at Gjenopptakelseskommisjonen skulle gi Viggo Kristiansen en ny sjanse til å bevise sin eventuelle uskyld. Han har hatt hjelp av utrettelige støttespillere og han arbeidet videre på et grunnlag som advokat Sigurd Klomsæt la, men hvis også Viggo Kristiansen blir renvasket, bør det norske samfunn gi Arvid Sjødin den erkjennelse han fortjener.

Denne boken viser også hvor mye rettssikkerheten i Norge skylder advokat Arvid Sjødin, skriver vår anmelder.

Flere spor

I «Prosessen mot Viggo Kristiansen» følger Bjørn Olav Jahr flere spor. Han viser hvordan retten la avgjørende vekt på Jan Helge Andersens forklaring, til tross for at den var full av åpenbare feil og selvmotsigelser, hvordan retten feiltolket svært utydelige DNA-funn, hvordan den neglisjerte Telenors klare melding om at Viggo Kristiansens telefon ikke kunne ha vært i Baneheia da han sendte og mottok meldinger samtidig med at drapene ble begått, og hvordan politiet ikke bare ga Jan Helge Andersen den forklaringen han trengte for å slippe lettere unna, men også gikk rett i bekreftelsesfellen og ble blind for forhold som stred mot fortellingen om at Andersen ble truet av Kristiansen til å drepe åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen. 

Jahr skriver at politiet lot Andersen endre forklaring etter at han hadde fått vite at det var DNA-spor fra ham på den yngste av jentene. Opprinnelig hadde han forklart at han hadde forgrepet seg på den eldste. Jahr skriver at politiet på denne måten fikk en tilståelse som var skreddersydd rapporten fra DNA-instituttet i Spania, en rapport som senere er blitt klart desavuert av andre eksperter. Følgen var, skriver Jahr, at retten, de pårørende og allmennheten aldri fikk vite at Jan Helge Andersen opprinnelig tilsto overgrep mot Lena Sløgedal Paulsen. Det er på henne det nå er funnet DNA-spor som knytter Andersen til seksuelle handlinger, ifølge VG og TV2.

Noen hevder at det er en seier for rettsstaten at Gjenopptakelseskommisjonen endelig, etter mange avslag og ekstremt lang saksbehandling, til slutt landet på at Viggo Kristiansen skal få sin sak gjenopptatt. Bjørn Olav Jahrs bok er et ganske tungt argument for at Baneheia-saken – i tillegg til den ufattelige smerten den har påført de pårørende – først og fremst er et enormt nederlag for rettsstaten.

21 år etter drapene kunne Svein Kristiansen hente Viggo Kristiansen etter at Høyesterett har avgjort at den Baneheia-dømte kunne løslates.
Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Sprudlende flott roman

  2. Et lite mesterverk

  3. Klimaangst og økosorg

  4. Bøkene hans er solgt til 19 land – og denne romanen er skjønn

  5. Varg Veum er krimlitteraturens norske helt – nå prøver han seg på et mysterium fra virkeligheten

  6. Eks-stortings­politikar debuterer som for­fattar – vår kritikar er passe nøgd

  1. Bokanmeldelser
  2. Baneheia
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse
  5. Arvid Sjødin