Arv og miljø i møte med Nav

Denne vil bli lest som en politisk roman om velferdssystemet, men er skarpest i skildringen av et sårt mor – datterforhold.

Ingelin Westeren: «Musikk for folk i trøbbel». Roman. 281 sider. Samlaget.

Vi møter romanens jeg-forteller våren før hun fyller 25. Ida droppet ut av videregående, bor i kommunal leilighet og jobber ikke. Forholdet til den lungesyke moren Inger er krøkkete. Men en katt, den gravide bestevenninnen Ragna og en smugrøykende psykolog blir etter hvert avgjørende for at Ida kan forme noe nytt på voksenlivets terskel.

I «Musikk for folk i trøbbel» følger vi Ida et drøyt halvår, hvor vi får innblikk i møtet med «systemet» og et arbeidsliv fullt av barrierer for personer med psykisk sykdom. Forfatter Ingelin Westeren har selv jobbet i Nav. Med debutromanen gir hun et mulig ansikt til mennesker bak statistikken over «ungt utenforskap».

Litteratur om miljøer som er lite synlige i samtidslitteraturen, risikerer å bli redusert til en «viktig» framstilling, som middelklasseleserne kan kikke på fra avstand. Men Westerens debut er heldigvis ikke en enkel representasjon av de mange unike erfaringene vi som på et eller annet tidspunkt stanger hodet mot «systemet», bærer på. Dette er en fortelling om ett ungt menneske, hvis liv er blitt formet på bunnen av det norske velferdssamfunnets klassehierarkier.

Westerens politiske kritikk er ofte ramsalt, men brynes mot beskrivelsene av mange mulige årsaker til Idas situasjon. Leseren får gruble på hvordan materielle forklaringer (umyndiggjøringen av sosialhjelpsmottakere), arv og miljø (omsorgssvikt og mobbing) samt tilfeldigheter (et nabomøte) til sammen påvirker Ida – som aldri ikles rollen som bare offer eller bare helt.

Relasjonen mellom Ida og moren er likevel det som virkelig gjør boken leseverdig. Inger flytter fra mann til mann, og etablerer seg aldri i arbeid. Men hvem er hun egentlig, under systemets journalspråk, storsamfunnets fordommer, bak kjærestenes kjefting og datterens rettferdig rasende blikk?

Ida tenker: Bestemor og NAV-Håvard og vaktmeisteren veit ikkje kva slags dame mamma kan vere. Ingen har sett at mamma er nydeleg, eller at hjartet hennar er knust. Eg veit heller ikkje heilt sikkert kven ho er.

I forsøkene på å nærme seg Inger, glipper moren liksom alltid litt unna både for leseren og Ida. Det er både sårt og troverdig skrevet frem.

Det samme gjelder ikke helt for referansene til Susanne Sundførs låter, som er en rød tråd i Idas liv og romanteksten. Låtutdragene står seg, de, og ved siden av står Westerens prosa på sine egne ben. Men forfatteren trenger ikke Sundfør for å løfte og ramme inn debutboken. Tross i noen ujevnheter vitner utgivelsen nemlig om en trygg og selvstendig penn.