Lag på lag

BOK: Reflektert påminning om at hvert øyeblikk rommer en fortid og en framtid.

Benedicte Meyer Kroneberg debuterte i 2010 med romanen «Ingen skal høre hvor stille det er».
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Benedicte Meyer Kroneberg: «Svalbardnotatene», Roman. 286 sider. Tiden.

De fleste kapitlene i den åttende romanen til Benedicte Meyer Kroneberg (f. 1972, debut 2010) tar for seg livet til den velrenommerte billedkunstneren Birgitte som i jeg-form pendler mellom to tidsplan: 2015, da hun etter en invitasjon nølende drar til Svalbard for å utarbeide et kunstprosjekt og 1984, da hun som 13-14-åring bodde ett år i Longyearbyen sammen med foreldrene.

Hvert av de fire hovedavsnittene i romanen blir innledet av en kort, kursivert tekst med et formidabelt poetisk-retorisk trøkk, knyttet til ulike fagområder som geologi og biologi, geografi, historie og paleontologi. Igjen og igjen og igjen møter vi «hun» som «husker» eller «minnes» – som i åpningslinjenes: Hva husker hun?/ Hun husker dypet, mørket, det som sprenger, hever, stiger. Lyset, lyset./ Hun husker den kaledonske foldingen og omdanningen, i grunnfjellet bevarer hun de magmatiske og metamorfe bergartene som minne.

Først på side 237, i den siste kursiverte teksten, opplyser forfatteren om at «hun» er Spitsbergen, navngitt av Barents etter fjellene som har ligget der siden kenozoikum.

Da har leseren for lengst innsett at romanen gjennom sitt billedspråk og sin tematikk prøver å koble sammen svalbardlandskapet og menneskesinnet. Slik naturen bærer med seg en historie som strekker seg millioner av år tilbake i tid, og som i dag kan avleses i for eksempel grunnfjell, fossiler, trilobitter eller blomster, slik illustrerer romankarakterene at alt de gjør, alt de har gjennomlevd, setter sine spor og kan utløse «skred» og «gruveulykker» i sinnet. Det gjelder bare å grave, altså å «huske», for å kunne erkjenne det.

At Svalbard, med sitt lys og sitt mørke, ligger lagvis og latent i Birgitte, avdekkes underveis. Hun må vende tilbake for å kunne mestre sine familietraumer. Det samme gjelder foreldrene. Den macho-aktige faren unnviker lenge å tale om sviket som resulterte i et sykehusopphold i Tromsø og deretter skilsmisse. Mens mora, som sank ned i depresjon i møte med den arktiske mørketida, nå er rammet av alzheimer og aldri klarte å kvitte seg med et tabubelagt, dystert farsbilde. I sum er alle tre tatovert i hjertet av sine svalbardopplevelser.

Ellers streifer teksten blant annet klimasaken, datterens uro knyttet til helsevesenets behandling av en dement mor, pubertet, diverse utflukter i svalbardnaturen, litterære verk, et ikonisk maleri, en kunstinstallasjon – alt sammen formidlet i en tenksom, kontrollert psykologisk-realistisk form.

Dessverre mangler Birgittes historie oftest det drivet, den intensiteten, den poetisk pulserende rytmen som speiler seg i de fire kursiverte, svalbardorienterte sekvensene som forplanter seg energisk gjennom teksten.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  2. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  3. Sexorientert terapi-roman

  4. Først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe

  5. Vil du forstå ytre høyre? I så fall bør du lese denne boken

  6. Reflektert og stillferdig om en verden etter katastrofen

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse