Hjemlandet er eksilpoetens sjel

Gjennomlyst, mørkt og vakkert om borgerkrig, eksil og kjærlighet.

Mansur Rajih, født i 1958, er en jemenittisk poet og politisk aktivist som kom til Stavanger som fribyforfatter i 1998, etter 15 år i fengsel i hjemlandet.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Mansur Rajih: «Der trærne sto». Lyrikk. Gjendiktet fra arabisk av Maria Aano Reme. 109 sider. Communicatio.

I en situasjon der norske aviser og litterære tidsskrift gir stadig mindre spalteplass til omtalen av lyrikk, har det i år dukket opp et nytt forum for poesikritikk på nettet. Det bærer navnet «Krabben», er gratis for alle interesserte og har poeten og kritikeren Sindre Ekhreim – født i Stavanger, bosatt i Bergen – som ansvarlig redaktør.

Publikasjonens siste anmeldelse tar for seg en finsk diktsamling og er skrevet av Ingrid Nielsen, poet, kritiker og forsker fra Stavanger. Hun starter sin analyse av den norske gjendiktningen ved å vise til en legendarisk artikkel av Atle Kittang, «Fuglar og poesi», og slår fast at den finske debutanten ganske overraskende har valgt «spurven», klodens mest utbredte og alminnelige fugl, i stedet for svarttrosten eller fuglekongen, litteraturhistoriens mytiske fugler, som sitt gjennomgripende, symbolsk ladde ledemotiv.

I den sammenheng er det interessant å registrere at åpningsdiktet i den fjerde diktsamlingen til Mansur Rajih heter nettopp «Spurven» og lyder: Det bor en fugl i hjertet mitt/En spurv/Når verden prøver å ta den,/rømmer den innover/og gjemmer seg/i sangen min.

Her øyner man ikke bare motsetningen mellom et følsomt, sårbart «jeg» og en fiendtlig «verden». Dette fuglediktet bringer også tanken hen på poetens egen biografi: Født 1958 i Jemen, markant demokratiforkjemper og studentleder.

To dager etter å ha giftet seg blir han kastet i fengsel, anklaget for mord. Deretter utsettes han for systematisk tortur mens han skriver forbudte, ømme kjærlighetsdikt på cella. Etter 15 år, i 1998, mye takket være internasjonalt press, blir han endelig løslatt og havner i Stavanger som fribyforfatter.

Alle de 39 diktene i boka hans kan sies å speile eller springe ut av konflikten som kommer til uttrykk i «Spurven», og som er innebygd i hans egen fengsels- og eksilhistorie.

Bokas poetiske «jeg» kjenner til «krigen», «savnet», «sorgen», «tårene». Han streifer flyktningens uro, språkvansker og ensomhet, føler seg «kledd i en jakke av kulde» og er «brennende frost». Han vil sette «de grenseløse drømmene fra barndommen» som «blomster i håret», vet hva det vil si å knuse hodet mot celleveggen/ eller bli kvalt av stillheten».

Han minner oss på et «haglregn av kuler» og dem som «drukner i blod», erkjenner at ikke alle er like modige og kjemper for friheten, at Noen gir opp/ Hvis du spytter på dem,/ takker de for regnet.

Der Pablo Neruda sa: «Se blodet i gatene» og tenkte på Spania, der innser Mansur Rajih at «Folket mitt dør». Hans «bønneretning er mot Sanaa», og han forkynner: «Jeg er leppene som smiler Jemens smerte», at «Lidelsens visdom» nedfeller seg i språket hans.

Samtidig slår forfatteren fast: «Jeg ble ikke drept». Slik sett hører han til blant de heldige. Han måtte nok forlate alt/ for å begynne å håpe, men han har ikke endt opp som en bortkommen, knekket eks-fange styrt av «forlegenhet og frykt», uten ord og framtid. Ingen kan nemlig stilne en poet,/ for hjemlandet er sjelen hans.

Minst like viktig – et «du» og kjærligheten til henne fins fortsatt, også i smerten og lengselen og sangen til en jemenittisk poet i et stavangersk eksil: «Vi folder årene sammen med kyss».

Derfor kan da også det intense, spenningsladde sluttdiktet «Dykkeren» munne ut i livsbejaende linjer som disse: «Sårene gror/skrittene går dit de skal/ kyssene lander/ på myke spirer.

Jeg kan ikke arabisk og er følgelig ikke kompetent til å gi en filologisk vurdering av Maria Aano Remes gjendiktning. Men jeg har kunnet glede meg over en rekke sanselige, billedskarpe, tenksomme dikt utformet på ledig norsk. Det holder lenge for meg.

«Der trærne sto» er for øvrig en forseggjort, vakker bok hvor diktene også er trykt på originalspråket arabisk.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. En skattkiste for bergensere. Er det bra, eller?

  2. Eks-stortings­politikar debuterer som for­fattar – vår kritikar er passe nøgd

  3. Rogalands svar på Mr. Bean på verdens ver­ste syden­tur

  4. Krigen var ikke så fredelig som disse bildene viser

  5. Vilt fabu­lerende, over­skudds­preget og under­holdende om Ibsen

  6. Han kjempet for demo­krati, ble feng­slet, tort­urert og havnet i Stav­anger. Diktene hans er vakre!

  1. Bokanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Bokanmeldelse
  4. Dikt
  5. Poesi