Knallgod dommedagsfest

Imponerende debut fra nytt Stavanger-band som gjør dommedag mange hakk lysere.

The Doomsday Party skal være sju mann når de går på scenen. Den harde kjernen består av Erlend Færevåg, Ole Gaard Varhaug og Espen Knutsen.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

The Doomsday Party: «We, their ghosts» (Platskap Records)

For cirka ørten år siden traff jeg Erlend Færevåg og Ole Gaard Varhaug for å snakke om Overthrow, trashbandet deres, som hadde gjort seg bemerket med å ... vel, være gode. Hvite T-skjorter, lurvete hår, hissig spilling og trivelige folk. Overthrow ble aldri store, de levde ikke lenge, men de var gode. Albumet «Adjust to darkness» kan fremdeles plukkes fram og brukes som høyttaler-rens.

Trash-en takket for seg og indiepopbandet Starpalace ble erstatteren. Hyggelig band det også som levde i noen år før det var slutt på bensinen.

The Doomsday Party er tredje band ut for Færevåg og Varhaug. Sammen med trommis Espen Knutsen ville de «lage noe hemningsløst», og langt på vei har de klart det. «We, their ghosts» er et rockealbum som inneholder mye, og mye av det er veldig tøft.

Tivoli og klassisk rock

Coveret antyder tungrock og metal. Man kan finne små spor av det, men dette ligger mye nærmere en miks av litt Bowie, litt 60–70-tallsorck, Motorpsycho, litt Zappa og en rekke indieband som liker kombinasjonen av en enkel oppskrift med en god del malurt i begeret. Festen er full av gitar-licks, av små drypp med boogie-piano, riff, store lydbilder, små innfall, vokal med effekter og i det hele tatt.

Åpningen «Demon maggots» er et slags Tom Waits-spor med litt tivoli, litt lirekasse, husorgel og et vindskeivt orkester. Kult, og interessevekkende. Hva er dette? Hva kommer nå? Velkommen til sirkuset?

Det som kommer er et ordentlig tøft rockespor. Indie i lyden, klassisk rock i formen. Rolling Stones på et spøkelsestog. Det svinger. Veldig tøff sang. Godt tenkt, godt spilt. «Comedy of life» er en ny tivolirunde med klassisk rock som lydspor. Blåsere og plystring melder seg på i den solvarme «Socialize in the sun», nok en flott låt.

«Chaos synchronized» er ganske ublyg Bowie-pop. Funker det? Jadda, det funker som bare det. Melodiøst, fargerikt og passe løst i kantene. De ville være hemningsløse, og det klarer de. Less er ikke noe more her. Våre dommedagsvenner pøser på, uten reservasjon. Gitarer med country-twang leder an «Previously lost hearts», en sang som vokser og vokser inn i ville vesten-solnedgangen.

En dupp, så opp igjen

Så kommer en liten kvalitetsdupp. «Death’s clear eyes» mangler litt av den teften og oppfinnsomheten vi har hørt på de første seks sangene. Låten er ikke dårlig, den har et seigt, atmosfærisk uttrykk og hodet godt over vannet, men her er autopiloten koblet inn. Greit nok.

Albumets tyngste spor er «High times for a low life». Tyngden ligger i gitarriffene. Det fiffige er at resten er en lettvekter av en poplåt, et sted mellom Savoys «Velvet» og noe Coldplay kunne laget forglemmelig elektropop av. Ikke ille, ikke like godt som starten av platen.

«Punished dreamer» får meg til å gå tilbake på det med tyngste spor, for her gjør pønkrocken en gjesteopptreden. Ryddig pønk, altså, rytmisk oppfinnsomt, slentrende og en ny opptur.

The Doomsday Party takker for seg med forsiktige «Darkness watches», en finfin nestenballade som øker i tempo og ender i kakofoni og haraball.

Gitarene er det saft i, kompet er solid, vokalen er god og låtene er gode. Det er masse plussord å klistre på denne imponerende debuten. Oppfinnsomt, kreativt, hemningsløst, godt satt sammen, godt spilt, humørfylt, spennende.

Dette dommedagsorkesteret består av rutinerte folk, og de har åpenbart hatt godt av å slippe dogmer og regler og bare lage noe tøft. For tøft har det blitt. The Doomsday Party anbefales på det aller varmeste.

Beste spor: «Human in a ghost world», «Socialize in the sun», «Demon maggots».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Etter at faren kollapset, fant Kevin Morby fram en eske med gamle familiefoto

  2. Skrem­mende lettvint, men herlig fengende

  3. Fine sanger fra Geir Zahl

  4. Vokalisten som tåler alt

  5. Thom Yorke tvinger deg mot billighyllen på polet

  6. Albumet er en eneste stor singel

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikk
  3. Plateanmeldelse
  4. Musikkanmeldelse
  5. Anmeldelse