Grått museum knekker ikke Munch

UTSTILLING; Han er slett ikke imponert over det nye Munch-museet, Aftenbladets kritiker. Fasaden er truende og fiendtlig, rulletrappene lange. Men det som stilles ut, er atskillig bedre.

Estudio Herreros, MUNCH, det nye Munchmuseet.
  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Munch - selve bygget. Tegnet av Estudio Herreros.

Når jeg nærmer meg inngangen til det nye Munchmuseet (tegnet av Estudio Herreros), som imidlertid bare kaller seg Munch, er det som om den arkitektoniske knekken i de øverste etasjene sitter klar til å kaste seg over meg, i en truende, fiendtlig handling.

Opplevelsen av avvisning forsterkes av fasadens kompakte mønster av grå aluminiumskledning – overdimensjonert autovern. Denne demonstrasjonen av tung makt og gold gråhet suger kraft ut av meg allerede i utgangspunktet. Nei, bygningen virker ikke inviterende.

Lange transportetapper i Munch.

Jeg drister meg likevel inn. Utstillingssalene ligger i sju av de 13 etasjene, langs lange korridorer; også disse dominert av trist gråfarge, både i golv og på vegg med industrielt preg. Mangelen på farger og de store dimensjonene får meg til å føle meg ganske liten; innendørs forsterker arkitekturen sin avvisende holdning.

Men om du liker å kjøre rulletrapp, er Munch stedet for deg. Etasjene har stor takhøyde, så rulletrappene blir veldig lange og veldig mange; i disse vil du bruke mye av tiden på museet. Men etter mye rulletrapping er du plutselig inne i varmen.

Traust og solid

Grade: 4 out of 6

Munch-samlingen og Stenersen-samlingen.

Endelig finnes rikelig med utstillingsareal. I hovedpresentasjonen av Munchs livsverk er de indre veggene satt opp lettere labyrintisk, og her henger mange av hans mest kjente malerier, pluss enkelte vi sjeldnere ser. I korte, konsise stasjoner, med navn som «Seg selv», «Naken», «I bevegelse», «Ute» og «Kjærlighet», får vi i glimt se både bredden i Munchs produksjon og hans kunstneriske utvikling. Det er en tradisjonell presentasjon; traust og solid. Ingen fordypning, mer en oversikt over hva museet forvalter. Her er sterk ekspressiv fargekraft og dypt menneskelig innhold om kjærlighet, liv og død, i sentrale malerier i kunsthistoriens symbolisme og ekspresjonisme.

Sentrert i utstillingen: Det Aller Helligste, et eget rom med to maleriversjoner av «Skrik». De åpenbarer seg kun med visse mellomrom (publikum må vente i spenning), der de da kommer til syne bak luker som åpner seg, med dempet, sakral belysning. Det er teatralske husaltere, men også ganske banalt; omtrent som å åpne en luke i adventskalenderen.

Edvard Munch, “Sjalusi” 1907.

En kjempeflopp

Andre utstillinger er mer problematiske. Munchs store, nyskapende arbeid med tresnitt får stemoderlig behandling i en egen utstilling. Her er noen få eksempler på hans originale behandling av treplaten, sammen med det ferdige trykket, men vi får ingen opplevelse av hans utrolig flotte og omfattende produksjon av tresnitt; heller ikke for hvor viktig tresnittet var for å kunne mangfoldiggjøre de mest sentrale motivene fra maleriene. Enda verre går det i en annen sal, hvor man «gjenskaper» Munchs hus på Ekely: omrisset av rommene er trukket opp på golvet og modeller av et par av møblene er satt inn – golvet, møblene og veggmarkeringene er helsvarte, og i dempet belysning: Ekely som spøkelseshus. En kjempeflopp.

Da fungerer det langt bedre med egen sal for Munchs monumentalarbeider – forarbeider til utsmykkingen i universitetets aula. De kom aldri til sin rett i det gamle Munchmuseet; her kan de nytes fullt ut. Dessuten har Stenersensamlingen fått en sober presentasjon i eget galleri. Men for meg er høydepunktet den omfattende utstillingen med utgangspunkt i Munchs gåtefulle mappe «Kunnskapens Tre», som han arbeidet med i mange år, og som inneholder det han mente var viktige notater fra eget liv, tegninger og trykk. Her er det bygget ut med en mengde arbeider i mindre format som trekker oss rett inn i den idéverden som kunsten hans springer ut fra. Vi er inne i kjernen i Munchs kunstneriske prosess, og vi ser en kunstner som med sin ekspresjonisme hører hjemme i forlengelsen av 1800-tallets store romantiske tradisjon, samtidig som han driver kunsten fram i nyskapende retning.

Tracey Emin

<bilde>Tracey Emin, «My Bed», installasjon 1998 (Foto: Trond Borgen)
Grade: 5 out of 6

Særutstilling: Sjelens ensomhet. Tracey Emin i dialog med Edvard Munch. Til og med 2. jan. 2022.

I de senere årene har museet invitert samtidskunstnere til dialog med Munchs kunst. Med blandet resultat; verst var det da Bjarne Melgaard presset sitt store ego inn i museet og brukte noen av Munchs bilder som tapetbakgrunn for egne bilder. Det er derfor en glede å se en ny dialogutstilling, nøkternt kuratert av Kari J. Brandtzæg, flott folde seg ut i en vakker montering innover i salene i en hel etasje. Sjelden har jeg sett erotikk og sex flottere eksponert. Britiske Tracey Emin makter faktisk, med sine malerier og skulpturer, å gå i ganske tett samtale med Munchs bilder, ikke minst pga. Emins vel gjennomtenkte utvalg av hans arbeider fra museets samling.

Det er hundre år mellom de to kunstnerne; likevel har de mye til felles. Da Munch var innom kristianiabohemen på 1890-tallet, het det at du skulle skrive eller male ditt liv, uten omsvøp, og Munch hentet mange av motivene fra egne erfaringer, ikke minst i kjærlighet-hat forholdet mellom mann og kvinne. Også Emin bygger kunsten på egne erfaringer, og de er ikke udelt positive: Hun ble voldtatt som trettenåring og kom til å slite med overgrep og aborter – det har satt sine arr både på kropp og sinn. Eller sjelen, som museet kaller det; utstillingstittelen er «Sjelens ensomhet».

<bilde>Tracey Emin, «1997», akryl på lerret 2013 (Foto: Trond Borgen)

Kvinnekropp som subjekt

Emin har valgt ut Munch-motiver av kvinner, oftest nakne. Selv framstiller hun også kvinnekroppen naken. Forskjellen er åpenbar: Mens Munch ser på kvinnekroppen med tradisjonelt mannsblikk, altså som objekt, ser Emin på kvinnen som subjekt – hun er den handlende, den krevende, den sårede, i det erotiske spillet mellom kvinne og mann. Munch framstiller seksualiteten indirekte, som i «Aske», hvor paret glir fra hverandre etter seksualakten ute i naturen, eller symbolsk, som i framstillingen av den falliske månespeilingen i vannet i andre bilder.

Edvard Munch, «Aske» 1925.

Emin er mye mer eksplisitt i seksualakten. I malerier med åpenbare tegnekvaliteter, fordi de i så stor grad bygger på streken og et vibrerende linjespill – både rått og elegant – bruker hun kvinnekroppen til å eksponere eget følelsesliv. En selvbekjennende kunst. Kroppen blir både en slagmark mellom kjønnene, et ekstasens ekko, tapets tomrom og et sårbarhetens hav. Kvinnekroppen i Emins motiver er i ferd med å oppløses, så det som står tilbake er kroppens avtrykk i sjelen. Men også kroppens avtrykk i den fysiske verden: Utstillingen viser det som i sin tid var hennes mest skandaløse verk, «My Bed», 1998, med rester etter nattlige orgier, den gang flyttet rett inn i kunstens verden, og nå allerede en del av kunsthistorien.

Samspillet med Munchs bilder er overraskende godt. Men Emin gjentar seg selv etter hvert; når denne seksualiteten brettes ut på mer eller mindre samme måte hele tiden, blir både den og kunsten gradvis noe utvannet. «Sjelens ensomhet» har likevel styrke nok til å trekke kraftlinjer fra Munchs tid til vår egen. Her forener kunsten mer enn den skiller.

Publisert:

Kunstanmeldelser

  1. Den modigste utstil­lingen på flere år

  2. Hun behersker hånd­verket til finger­spissene

  3. Er det en villet politikk i Stavanger å marginalisere kunsten?

  4. Dette er svimlende flott!

  5. Vår anmelder om ny utstilling: Tomt og trist

  6. Knakende god kunst vi kan takke koronaen for

  1. Kunstanmeldelser
  2. Kunstanmeldelse
  3. Edvard Munch
  4. Munchmuseet
  5. Utstilling