Nå må noen snart si «snipp, snapp, snute»

Den andre filmen om eventyrhelten Askeladden ser ofte ut som et postkort, men innholdet er i beste fall ujevnt.

Publisert: Publisert:

Vebjørn Enger og Eili Harboe spiller Askeladden og prinsessen. Det gjør de med stor overbevisning, til tross for et heller middels manus.

  • Kine Hult
    Journalist

Askeladden - I Soria Moria slott

Sjanger: Eventyr / Familiefilm.

Skuespillere: Vebjørn Enger, Eili Harboe, Mads Sjøgård Pettersen, Elias Holmen Sørensen, Thorbjørn Harr, Christian Skolmen.

Regi: Mikkel Brænne Sandemose.

Norge, 2019.

Lengde: 1 t. 41 min.

Aldersgrense: 9 år.

Grade: 3 of 6 stars

Det er sikkert ikke enkelt å skulle gjøre korte folkeeventyr om til en hel spillefilm. Løsningen i «Askeladden i Soria Moria slott» er det samme som i forgjengeren - å flette sammen elementer fra flere eventyr slik at det samlet blir en sammenhengende historie. Det fungerte greit nok i den første filmen, men virker mer påklistret og anstrengende denne gang.

Det hele starter når Espen Askeladd (Vebjørn Enger) og brødrene hans blir invitert i prinsesse Kristins (Eili Harboe) 19-årsdag, en fest hvor det meste går skeis ganske raskt. Kongen og dronningen blir forgiftet, Per og Pål får skylda, og Askeladden og prinsessen drar ut på en farefull reise for å renvaske førstnevntes brødre og å finne motgiften som kan redde sistnevntes foreldre.

Les også

LES OGSÅ: Tid for Askeladd-glamour i Haugesund

Ikke spesielt skummelt

Det viser seg snart en gjeng drikkfeldige dansker med dårlige tenner planlegger en aldri så liten invasjon, godt hjulpet av en utro tjener på slottet. Men skurkene er ikke spesielt skumle, bare dumme og komiske, og avsløringen av forræderen er omtrent like dramatisk som et gjennomsnittlig teselskap.

Dette er en film som til tross for en lang rekke actionscener aldri blir spesielt spennende. Sånn sett er den trygg og grei som underholdning for barn. For foreldregenerasjonen har den nok ikke fullt så mye å komme med. Det måtte i så fall være enkelte nostalgipoeng for dem som fortsatt synes «Reisen til julestjernen» (den gamle versjonen) er storartet. Det kan nesten virke som om regissør Mikkel Brænne Sandemose har hentet inspirasjon derfra, men sett med dagens øyne resulterer det i en rekke scener preget av overspill og fryktelig oppstyltet og mange ganger unødvendig dialog. Det er i overkant mange replikker som bare går ut på at karakterene forteller hverandre hva de holder på med og lirer av seg selvfølgeligheter som «her er det jo bekmørkt» eller «vi er nødt til å gjøre noe».

Gode skuespillere

Man kan på mange måter si at de to hovedrolleinnehaverne er for gode for manuset de har blitt tildelt. De gjør det absolutt beste ut av situasjonen, men selv ikke i filmeventyrenes verden blir gråstein til gull sånn helt uten videre. Apropos gull - målet for reisen og tittelpoenget i filmen, det sagnomsuste Soria Moria slott, ser mer ut som en pinglete, forgylt kulisse fra en skoleforestilling enn som et fantastisk eventyrslott.

Det er heldigvis litt å humre over underveis, men som i forgjengeren er balansen mellom humor og action ofte fullstendig fraværende, som om man ikke helt har klart å bestemme seg for hva slags scene man skulle lage.

Man kan vanskelig holde det imot et eventyr at det er for urealistisk, men her har man tatt så mange lettvinte snarveier at det noen ganger bare blir for dumt. Som når skurkene stadig klarer å finne heltene, til tross for alle hindringer og forsprang. Eller de gangene det nesten går galt, men så stopper alle opp bare fordi en eller annen roper «men vent nå litt».

Til en viss grad går det kanskje an å tenke på filmen som et lite stykke glorete norgesreklame. De storslåtte naturscenene er postkort-vakre, og for et utenlandsk publikum vil sikkert Asbjørnsen & Moe-eventyrene framstå som noe eksotisk. Men det holder nå. La oss håpe at noen sier «snipp, snapp, snute» og heller lager en eventyrfilm med en mer original historie neste gang.

Publisert:

Les også

  1. Amanda-pris til Pia Tjelta: - Har venta på denne prisen sidan «Mongo­land»

  2. LES OGSÅ: Vebjørn Enger om abort-stress, kjærlighet på lerret og divaer

  1. Anmeldelse
  2. Filmanmeldelse
  3. Film