Verden går under, og vi smører oss med solkrem

UTSTILLING: Verden er i ferd med å gå av hengslene. Det reflekteres i Vienezia-biennalen, skriver Trond Borgen. Her har han valgt ut det mest interessante.

Publisert: Publisert:

Naturen er vakker. Men vil den vende seg mot oss? Disse rosene er vakre - men de er også kniver. Renate Bertlmann, «Discordo Ergo Sum». Foto: Alle foto: Trond Borgen

  • Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Veneziabiennalen: May You Live In Interesting Times. T.o.m. 24. nov.

Nei, det ser ikke lyst ut. Vi lever i en verden i ferd med å gå av hengslene, på så mange vis. En tid full av usikkerhet, utrygghet og politiske spenninger. Fake news og alternative fakta spinnes i en evig strøm hvor stabilitet og optimisme stadig oftere drukner.

Også kunsten reflekterer dette. Mens deler av forrige Veneziabiennale var nokså innadvendt og viste mye kunst med blikk på seg selv og egne virkemidler – som f.eks. vakkert broderi og bøker laget av jord og annet materiale som verken kunne åpnes eller leses, men eksisterte som rene estetiske objekter – er årets utgave langt mer utadvendt. Kulturelle og politiske grenser, identitet som problematisk konsept, feminisme, diaspora og eksil, klima- og økologiproblemer, og postkoloniale stressymptomer er tema i biennalens tydelig samfunnskritiske profil.

I tillegg til den store, doble hovedutstillingen, «May You Live In Interesting Times», hvor de samme 79 kunstnerne vises både i Giardini og i Arsenale, kuratert av Ralph Rugoff, direktør ved Londons Hayward Gallery, har hele 90 land sine egne nasjonale utstillinger rundt om i byen. Dessuten en rekke tema- og gruppeutstillinger. Intet annet sted i verden kan du se mer samtidskunst samlet på ett brett. Her gjelder det å velge det mest interessante og gå utenom det slappe og irrelevante.

Litauen: Rugilé Barzdziukaité, Vaiva Grainyté, Lina Lapelyté, «Sol & Sjø», opera for 13 stemmer.

Katastrofeopera

Litauen fikk prisen for beste nasjonale utstilling: i et gammelt industrilokale er en stor sandstrand installert. Her utspilles hver lørdag en forestilling med soltilbedere i badetøy, komplett med lekende unger og hunder. Sangen er vakker, og librettoen beskriver tilsynelatende det absolutt hverdagslige i livet på stranden. Men Rugilé Barzdziukaité, Vaiva Grainyté og Lina Lapelytés opera «Sol & Sjø» vender seg, nesten umerkelig, mot økologi- og klimaproblemer vi ikke kan unnslippe: «Med alle pengene jeg brukte på sol og bading på disse eksotiske strendene, ble jeg svært skuffet over at korallrevet var blitt så blekt», synges det bl.a. Her er vi vitne til menneskehetens slapphet og handlingslammelse i møtet med det katastrofale som vil skje: verden går under, og vi nøyer oss med å smøre oss med solkrem.

Østerrike. Renate Bertlmann, «Discordo Ergo Sum», 312 glass-kniv-roser.

Verden og naturen er vakker, men den vil vende seg mot oss, for den er blitt hva vi har gjort den til. Slik vi ser det i østerrikske Renate Bertlmanns installasjon av 312 røde roser med sylskarpe kniver stikkende opp, «Discordo Ergo Sum». En vakker aggresjon, egnet til å drepe.

Amicka Yi, «Biologisering av maskinen», installasjon med alger og vann.

En del kunstnere har laget metaforer for krisehåndtering og en vei ut. I sørkoreanske Amicka Yis installasjon «Biologisering av maskinen» henger puppelignende former over groper av vann. Laget bl.a. av alger, og med kunstige insekter som flyr omkring inne i de lysende formene, blir de en slags reservater for framtidig liv etter at alt liv ellers er utdødd.

Den nordiske paviljongen er forvandlet til et laboratorium for utvikling av framtidens liv, men også for isolering av farlig stoffer vi får i oss i dag, med tittelen «Værmelding: Et varsel om framtiden». Her viser norske Ane Graff noen glasskap bl.a. med dyrket organisk materiale, en slags lukkede økosystemer, men også med fremmed og giftig materiale. Skapenes metaforiske framstilling av betent menneskekropp får framtidshåpet til å blandes med angst og hukommelsestap.

Hukommelse

Hukommelse og minner er sentralt tema i den danske paviljongen, hvor palestinske Larissa Sansours film «In Vitro» viser to kvinner isolert i en kjeller under Betlehem etter en katastrofe pga. krig og økologisk sammenbrudd. Men filmen vendes mot et mer allment tema, nemlig erindring og nostalgi. Den eldste kvinnen knytter sin identitet til minnene fra tiden som var, mens den yngre, som er født i denne bunkeren og aldri har opplevd noe liv utenfor, definerer seg fullt ut som et produkt av isolasjonen. Filmen er nydelig fotografert i sobert svart-hvitt, og den har en lavmælt, filosofisk dialog. Et høydepunkt på biennalen.

Mexicanske Teresa Margolles har flyttet en ni meter lang mur fra grensebyen Ciudad Juárez – et enkelt, sterkt vitnesbyrd om den volden som begås i narkobandekrigene i landet: foran denne muren ble mennesker skutt; kulehullene sitter i murblokkene. I fjor skal mer enn 30.000 mennesker ha blitt drept i Mexico. Margolles’ mur blir et stille monument over denne meningsløse lidelsen; vi ser ikke volden, kun sporene etter den.

Christoph Büchel, «Barca Nostra», skipsvrak fra 2015.

Sveitsiske Christoph Büchel viser også et lidelsesmonument: han har plassert en båt som havarerte med migranter i Middelhavet i 2015, et vrak hvor mellom 700 og 1000 druknet. Båten er et anklagende utropstegn mot italienske myndigheter som stenger havnene for mennesker i nød; men den er også kontroversiell fordi den her er plassert fullstendig uten kontekst: ingen tekst, offentlig diskusjonsmøte eller andre tiltak viser noen sammenheng. I stedet er båtvraket henslengt på en kai hvor mange forbipasserende bruker denne tragiske massegraven som bakgrunn for smilende selfies.

Noen ganger er volden mer subtil og av kulturell art. Den kanadiske paviljongen viser et godt eksempel: Zacharias Kunuk gjenskaper, som spillefilm med klart dokumentarpreg, det kanadiske samfunnets overgrep mot inuittene i 1961, da de ble tvunget inn i konformitet og ensretting, mens deler av livsgrunnlaget og deres gamle kultur ble tatt fra dem. Slik det også skjedde, og fortsatt skjer, med samene i Norge. En form for postkolonial imperialisme, noe som også dukker opp i latinamerikanske og afrikanske lands bidrag til biennalen.

Der er den chilenske utstillingen blant de beste; her vrenger Vuluspa Jarpa det tradisjonelle eurosentriske kolonisynet og vender det mot kolonistene selv, gjennom et vell av forseggjorte og svært gjennomtenkte detaljer, i sitt «Hegemonimuseum».

Zimbabwe: Cosmas Shiridzinomwa, «Resultatløse diskusjoner I», oljemaleri.

Afrika

To afrikanske paviljonger gjør sterkt inntrykk: Zimbabwe og Ghana. I den første vises maleri, tekstilkunst og fotografi, med tema som spenner fra personlige minner, via opplevelsen av eksil i en kunstproduksjon som hittil har vært preget av Vestens definisjonsmakt, til politisk satire. Her er ikke minst Cosmas Shiridzinomwas ekspressive, eksplosive malerier med samfunnskritisk tema et forsøk på å overta vestlig malerkunst til egne formål.

Michael Armitage, «De medskyldige», oljemaleri.

Det ser vi også i maleriene til kenyanske Michael Armitage i hovedutstillingen; sterke malerier med scener fra valgkampen i 2017, med sivil ulydighet, vold og overgrep.

Ghana. El Anatsui, «Jorden feller sin hud», teppe av flaskekorker.

Den ghanesiske utstillingen er full av stolthet over egen kulturarv, med en sterk helhet av maleri, fotografi og installasjon, utstilt i en buet veggstruktur fylt med jord fraktet fra Ghana til Venezia, som et ekko av de runde formene til ghanesiske jordhus. Blikkfanget er El Anatsuis praktfulle «Jorden feller sin hud», et enormt gult teppe av resirkulerte flaskekorker. Dette kunstverket står som et memento mori for en sårbar verden preget av pustebesvær og kvelningsfornemmelser, som vi ser det i biennalen for øvrig. Anatsui viser oss en verden som sårt trenger et hamskifte, men som, hudløs, vil miste de gamle kvalitetene i prosessen. En forvandling hvor alt det gamle kastes av. Så kan verden kanskje fornyes, før det er for sent.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Her er historiene, nettverkene og makten

  2. Trafikkulykke i Hå. Mann i 30-årene fikk førerkort beslaglagt

  3. Seks Viking-spillere kan forsvinne gratis

  4. Vannskutere kjørte i Superspeed-bølgene nesten helt til Hirtshals

  5. Lyn, regn og mørke skyer i Agder. Slik blir helgeværet i Rogaland

  6. Kongeparken har gjort flere endringer. Gjestene er positive

  1. Venezia
  2. Anmeldelse
  3. Kunstanmeldelse
  4. Utstilling
  5. Trond Borgen