Stilig satire om selv­skading

«Syk pike» er ofte morsom i sitt harselas med oppmerksomhetstrangen mange sliter med i vår tid. Men latteren setter seg fast i halsen når ting går helt over styr for hovedpersonen.

Kristine Kujath Thorp spiller hovedrollen som Signe, som blir så besatt av oppmerksomhet at hun skader seg selv.
Publisert: Publisert:

Syk pike

Skuespillere: Kristine Kujath Thorp, Eirik Sæther, Anders Danielsen Lie, Henrik Mestad, Andrea Bræin Hovig. Sjanger: Sort komedie. Regi: Kristoffer Borgli. Nasjonalitet: Norge. Aldersgrense: 15 år.

Grade: 5 out of 6

Det er ingen vanskelig øvelse å få oss til å le av dumme og selvopptatte folk. Det er hakket vanskeligere å få oss til å reflektere over hvorfor de oppfører seg som de gjør, om de er skyld i alt selv, eller om det finnes mekanismer i samfunnet som lokker fram det verste i enkelte. Og den vanskeligste, men kanskje viktigste øvelsen, er å få oss som ser på til å føle et snev av gjenkjennelse. I så tilfelle har ikke regissør Kristoffer Borgli gjort det lett for oss, for hovedpersonen Signe (Kristine Kujath Thorp) i «Syk pike» går lengre enn de fleste engang kunne fantasert om for å skaffe seg den oppmerksomheten hun så sårt trenger.

Ufyselig kunstner

Signe lever sammen med den ekstremt selvopptatte og usympatiske kunstneren Thomas (Eirik Sæther), og jo mer suksessrik han blir, jo mer usynlig føler hun seg. Det hjelper ikke at hun også ignoreres av hans kunstnervenner og at han selv ikke viser noen som helst interesse for andre enn seg selv. Når hun så blir indirekte vitne til en ulykke, begynner hun å gjenfortelle sin egen rolle i det hele på stadig mer fantasifulle måter. I neste sving juger hun på seg en kraftig allergisk reaksjon for å få oppmerksomhet. Så baller det bare på seg.

Selvskading

Vi som står på utsiden og betrakter dette togkrasjet av et samboerpar, tenker nok fort at den åpenbare løsningen for Signe er å komme seg ut av dette usunne forholdet. Den tanken ser ikke ut til å ha slått henne, og i stedet går hun stadig lengre i å skade seg selv for å få den oppmerksomheten og sympatien hun lengter sånn etter.

Det er godt gjort å få en så beksvart tematikk til å bli såpass morsom som det Kristoffer Borgli faktisk får til. Det skyldes en kombinasjon av flere ting. Han tegner et gjenkjennelig bilde av en narsissist, men også av et samfunn hvor det er mulig for sånne typer å slå ut i full blomst. Samtidig er hovedpersonen selv så idiotisk at det er vanskelig å føle spesielt mye sympati med henne. Dermed blir vi sittende og kjenne på det ubehagelige i vår egen skadefryd – det er jo ikke bra å le av folk som så til de grader er i psykisk ubalanse. Man må bare berømme Borli for å ha laget en film som både er forfriskende original, morsom og tankevekkende.

Publisert: