Når stjernedirigenten og amatørmusikeren møtes

Finske Kjell Westö er aktuell med ny roman på norsk. Vår anmelder gir sekser på terningen til «Tritonus».

BOK: En skjærgårdsfortelling om musikk, kroppens krav, sjelens mørke, håpets lys.

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Kjell Westö: Tritonus. Roman. Oversatt av Erik Krogstad. 404 sider. Pax.

Gjenkjennelige motivisk-tematiske bumerker i forfatterskapet til hyppig prisbelønte Kjell Westö (f. 1961, debut 1986) har vært innslag om den finske borgerkrigen, konflikter knyttet til andre verdenskrig samt sanselige skildringer av Helsingfors by nedfelt i bredt anlagte, medrykkende tekster, ofte preget av speileffekter og kontrastmontasjer og uten fortellerteknisk jåleri av noe slag.

Slik sett er «Tritonus», forfatterens sjuende roman på norsk, delvis noe nytt. Framstillingen er holdt i tredje person, og handlingen utspiller seg i nær framtid, i løpet av noen måneder fra oktober til neste sommer, ikke i den finske hovedstaden, men på en fiktiv øy i den finske skjærgården. Der møter vi de to som veksler mellom å ha synsvinkelen i teksten og setter hverandre i relieff – den kriseridde, 58-årige stjernedirigenten Thomas Brander og hans fire år yngre nabo, den vitale skolepsykologen og amatørgitaristen Reidar Lindell. 

De kan se tilbake på koronapandemien, metoo-bevegelsen, IS-terror og diverse små eller store jordskjelv i eget og andres liv, samtidig som de på nåtidsplanet rapporterer om døde fugler, begynnende vannmangel, en holme som brenner ned, nynazistiske holdninger hos en gløgg unggutt, asylmottak som angripes, et markant klasseskille som skaper avstand mellom innbyggerne på øya. Gradvis og i glimt nærmer hovedpersonene seg personlige traumer og en samtid som gjør at både proffe utøvere av klassisk musikk og et halvrufset coverband som spiller opp til dans, er «i ferd med å bli musikere i Titanics orkester alle sammen, uansett hvor de spiller i verden.».

Undergangsklangen forbundet med en skipskatastrofe kan knyttes til begrepet «tritonus», en musikalsk term for et intervall som spenner over tre heltoner, ofte kalt «djevleintervallet», og som også er navnet på det arkitekttegnete, digre, plagsomt prangende betonghuset som Thomas Brander lar oppføre på øya. Casa Tritonus virker med sine tre etasjer og 400 kvadratmeter gulvflate, sin heis, sitt boblebad, sine designmøbler og sitt panoramavindu avstikkende i forhold til nærmiljøet og blir slik sett et arkitektonisk speilbilde av eieren – han som ifølge psykologen i nabovillaen sender ut «doble signaler», om «styrke og svakhet, overmot og sorg, lydhørhet og selvopptatthet», altså en mann som lider av «kognitiv dissonans» og slik sett vekker samme ubehag som den dystre, djevelske «tritonus»-klangen i et klassisk musikkstykke. 

Dette innebærer at Thomas Brander knapt virker særlig sympatisk. Lenge står han fram som en selvopptatt mannssjåvinist av det velkjente slaget. En dirigent og klarinettist med absolutt gehør, mer opptatt av klassisk musikk enn av mennesker, en mannssjåvinist med to brutte ekteskap og en rekke erotiske forviklinger bak seg, kulturmannen som er blitt rammet av metoo, og nå plages av tanken på ekskjæresten Krista, den unge fiolinisten som ble sammen med en yngre, mer lovende dirigent, og som vekket en sjalusi, en bitterhet, et sinne som nekter å forsvinne selv når han flykter til en finsk skjærgårdsøy. 

Hans egen karriere er på hell. Fortsatt farter han rundt til ulike europeiske byer, men prestisjeoppdragene er færre, applausen han høster mer avdempet enn før, kritikken i avisene blir dårligere, han kommer oftere i konflikt med orkestrene han skal lede. Den kunstneriske kraften er borte. Noe to gode, nådeløst ærlige musikervenner til slutt motvillig får han til å erkjenne.

Langt mindre negativitet bygges inn i portrettet av Reidar Lindell, enkemannen og gitaristen som ikke klarer å holde riktig tempo når bandet Rainbow opptrer på den lokale kroa. Han er engasjert og empatisk, bryr seg om andre, tenker varme tanker om den avdøde hustruen, vil gjerne etablere et nytt, ekte kjærlighetsforhold som bærer. Men også han fortrenger en ubehagelig sannhet og må kvitte seg med en overvintret løgn for å kunne gå videre. 

At en psykologisk-realistisk forfatter griper fatt i den store verden og den lille, med vekt på hovedkarakterenes og enkelte bifigurers seksualitet og sjelemørke og lengsel etter en lysere, mindre ensom tilværelse på en konfliktridd klode, er ikke noe originalt litterært grep. Men det fungerer. Igjen har Kjell Westö skapt en velkomponert tekst som vekker nysgjerrighet, leseglede, stille ettertanke.

Jeg er definitivt ikke så musikalsk skolert at jeg kan få fullt utbytte av de tallrike referansene til klassiske komponister og populærmusikalske honnørnavn som uavlatelig dukker opp underveis. Men snerten i framføringen av «Fisherman’s Blues» får jeg med meg, og jeg mener også å kunne se et motivisk-tematisk slektskap mellom «Tritonus» og Thomas Manns «Doktor Faustus». Ikke minst lar jeg meg bevege av de vakre, vemodig vakre sluttlinjene der klarinettisten Thomas Brander åpner den nyetablerte kammermusikkfestivalen på øya – og blottstiller sitt bedre jeg – ved endelig å legge fingrene til rette, trekke pusten og i samklang med de to vennenes piano og fiolin blåse tonen A.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Bøker
  3. Roman
  4. Anmeldelse
  5. Litteratur

Mest lest akkurat nå

  1. – Julebordsesongen er nå avlyst

  2. Slik ble Rogalands 20 rikeste gode for 15 milliarder

  3. Oslo sendte «tidenes styggeste juletre» til London. Nå tilbyr Egersund østlendingene juletrehjelp

  4. Togene går igjen på Sørlandsbanen – politiet ber fortsatt bilister holde seg unna E18 i Agder

  5. Falske eposter utgir seg for å være fra Helsenorge

  6. Apoteker er tomme etter voldsom pågang etter hurtigtester