For svakt om den fjerne far

BOK: Jon Michelets ettermæle er fortsatt hans egne bøker. Datteren Tanias beskrivelse av forholdet dem imellom burde forblitt privat.

Norges mest folkekjære kommunist, den avdøde forfatteren Jon Michelet, er hovedperson når datteren Tania forsøker å fortelle om sin vei fra Mao til Gud.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 2 out of 6

Tania Michelet: Min egen vei. Fra Mao til Gud. 208 sider. Vigmostad & Bjørke.

Den såreste passasjen i Tania Michelets bok er denne: «Han var visst umåtelig stolt av meg, selv om han aldri, ikke én gang, sa det til meg».

Dette er også en nøkkelformulering. Hele boken handler om at hun strever med å bli sett og anerkjent av den sterke og berømte faren, samtidig som hun gang på gang viser at avstanden mellom dem var så stor at hun må gjette seg til hva han tenkte. De to var så like, påstår hun, mens hele boken viser hvor ulike de var.

Hun skriver at hun var en gåte for sin far fordi hun var så vakker, og skjønnhet forsto «disse folkene» seg ikke på. «Så du meg ikke», spør hun, «jeg var datteren din». Hun beskriver seg selv som et «Frankensteins monster som står ytterst på klippen og ber om å bli akseptert, som lengter etter å være en del av fellesskapet og miljøet jeg vokste opp i, til tross for min skepsis til det.»

Det kunne blitt en sterk skildring av kraften i kjærligheten mellom far og datter, og et sjeldent barneperspektiv på livet i ml-bevegelsen. Var det plass til et barn som heller søkte mot Gud enn mot Mao?

Løse notater

I den springende og tilsynelatende uredigerte teksten sirkler hun stadig om dette temaet: Å være nær sin far og samtidig ta avstand fra det han sto for. Det kunne blitt en sterk skildring av kraften i kjærligheten mellom far og datter, og et sjeldent barneperspektiv på livet i ml-bevegelsen. Var det plass til et barn som heller søkte mot Gud enn mot Mao?

Det kunne også blitt en gripende skildring av hva det gjør med et barn når mor velger å ta sitt eget liv, eller en verdifull tekst om en komplisert vei fram til dåp og bekjennelse.

Dessverre er det ikke en slik bok. Mest av alt likner den en samling løse notater, en skriftlig tankestrøm der verken refleksjonenes dybde eller ordenes kvalitet rettferdiggjør en bokutgivelse. Altfor mye er flate formuleringer og dårlig underbyggete påstander, som denne: «Jeg har en dyp skepsisblandet hat-kjærlighet til livet generelt, og til menn spesielt, med deres smule sjelsevner til tider, deres upålitelighet, sniking, sjåvinisme og løgner.» Selv som misandri (red anm: hat mot eller forakt for menn eller gutter) er dette tynne saker.

Utslitte klisjeer

Det er fint lite i boken som kan provosere noen. Hun skildrer ml-miljøet med noen enkle karakteristikker som mest av alt virker som lett oppvarmet kritikk fra 70-tallet. Fotformsko og lilla skjerf er for lengst utslitte klisjeer. Av en eller annen grunn anonymiserer hun morens andre mann, selv om det knapt er noen hemmelighet at det er Mads Gilbert. Han blir dessuten gjennomgående sympatisk fremstilt. En av tekstens få engasjerende scener er når hun skildrer Gilbert og Jon Michelet som sitter og drikker mackøl mens de gråter sårt over kvinnen de begge elsket, og som er død.

Det er lett å forstå at et forlag blir fristet når datteren til landets mest folkekjære kommunist sier at hun vil skrive om hvordan hun ble slitt mellom faren og Jesus – og valgte Jesus. Men et slikt prosjekt forutsetter at forfatteren evner å trenge bak de mest overfladiske observasjonene og at hun har et språk som kan løfte en slik konflikt ut av den rent private selvterapien. Her er det ingen av delene.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Jon Michelet
  4. Jesus

Mest lest akkurat nå

  1. De ønsket seg en datter som kunne overta butikken og arve formuen. Slik ble det ikke

  2. 16-åring kjørte bil med promille

  3. Nordlyset danset på høsthimmelen

  4. Fugler ved Breiavatnet ble matet med ukokt ris

  5. Til Oslos forsvar: Je suis Oslo!

  6. 18-åring ble den store helten i debuten: – Finner nesten ikke ord