Kunsten svever over fjell og hav

UTSTILLING: Endelig kunne den åpne, Olav Nygaards aller siste maleriutstilling, da Haugesund kunstforening kunne lette på koronatiltakene etter å ha vært stengt i flere uker. Og den er vel verdt et besøk.

Olav Nygaard, «Vilt høstfjell». Foto: Trond Borgen

  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Haugesund kunstforening/Haugesund billedgalleri: Olav Nygaard, malerier. T.o.m. 6. juni.

Nygaard har passert de 80, og dette er både hans markering av 60 års virke som kunstner og hans avskjedsutstilling. Her gjør han opp status som en av Rogalands og landets markante utøvere av det abstraherte landskapsmaleriet, i en oppsummering av hele hans erfaring som maler. Umiddelbart slår det meg at bildene henger for tett, men jeg ser snart at monteringen er nøye gjennomtenkt, for den skaper et stort visuelt trykk, en total opplevelse av ekspressiv farge i utstillingssalene.

Jeg lar meg suge inn i en billedverden uten grenser og får del i en naturopplevelse formidlet av Nygaards arbeid etter hans mange turer i norsk, islandsk og færøysk landskap, i en malerisk prosess i slekt med poesien til William Wordsworth: resultatet av en følelse erindret i fred og ro. Landskapsformer og detaljer i naturen framkalles som minner og formes i en særegen syntese: Nygaard smelter en natur opplevd spontant i friluft sammen med et fargemessig spill på billedflaten som bygger på en helt annen prosess, nemlig det langsomme håndverk i atelieret, en erfaring akkumulert gjennom mange år.

Olav Nygaard, «Fjellside IV». Foto: Trond Borgen

Er jeg fri? 

Resultatet virker både konkret og drømmeaktig, samtidig. Konkret fordi naturens former er avleiret så tydelig og materielt i malerienes taktile overflater, som om Nygaard har hentet faktiske biter av landskapet inn i utstillingen. Drømmeaktig fordi den store graden av abstraksjon løsriver meg fra det konkrete og lar meg sveve høyt over bakken der nede i motivene. Vektløs. Er jeg fri i dette svevet? Eller er jeg i fare for å falle ned i en natur som er så mye større og overveldende enn meg?

Nygaard setter her i spill Kants teori om opplevelsen av det sublime i natur og kunst (1790) – den sterke følelsesmessige erfaringen av en natur som både er overveldende tiltrekkende og skremmende avvisende, samtidig. Kant peker på at det sublime er å finne ved at man forestiller seg en ubegrensethet i naturen, og det er nettopp en slik følelse av uendelighet Nygaards motiver innbyr til. En opplevelse av naturens sug, og av friheten i svevet, for jeg trekkes inn i et svimlende billedrom som stadig synes å utvide seg. Jeg svever fritt i Nygaards billedrom, i en kantiansk ubegrensethet. Og jeg har naturen for meg selv: her er ingen spor etter mennesker eller det menneskeskapte. I disse vindmølletider er dette i ferd med å bli en sjelden velsignelse.

Olav Nygaard, «Varm høst», «Nysnø», «Gul høst». Foto: Trond Borgen

Et sanselig øyeblikk 

Foran bilde etter bilde svever jeg i sakte, vektløs glideflukt; og som i en langsom eksponering av landskapet og av svevet over tid, oppslukes jeg av noe som er større enn meg selv. Dels er dette en slags psykedelisk erfaring, basert på det kraftige fargespillet, dels en eksistensiell frihetsopplevelse som forteller meg hvor langt Nygaard faktisk klarer å trekke sitt abstraherte landskapsmaleri, i et sanselig, men likevel immaterielt nå, øyeblikket der betrakteren er løst fra jordiske bånd. Som om dette øyeblikket kunne strekkes i en tidløs opplevelse av natur og rom. Svimlende, og beruset av ekspressiv farge, i en kunst som svever over fjell og hav.

Publisert:

Kunstanmeldelser

  1. Flott prosjekt om glemte, kvinnelige pionerer (som aldri har levd)

  2. Bemerkelsesverdig flott!

  3. Åpenbaringer, skriver vår anmelder om kopper og skåler i Sandnes

  4. Griselekkert – en deilig utstilling å bevege seg i!

  5. En internasjonal topputstilling!

  6. Denne utstillingen bør du ta deg tid til

  1. Kunstanmeldelser
  2. Utstilling
  3. Anmeldelse
  4. Kunstanmeldelse
  5. Trond Borgen