Har sjef og arbeids­taker i oljå felles interesser?

BOK: Heikki Holmås har skrevet en viktig bok om norsk klimapolitikk, som også selv er et eksempel på problemene forfatteren retter søkelyset mot.

Foto: Siw Pessar.

  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 4 out of 6

Heikki Holmås: Kloden brenner. Hva må gjøres? 263 sider. Res Publica.

Norsk klima- og miljødebatt hemmes av et komplisert språk. 

Avstanden er stor mellom lett tilgjengelige Blekkulf-slagord som selv et barn kan forstå («vi må ta vare på kloden!»,) og politikernes taler om referansebaner, karbonfangstteknologi og kvotepliktig sektor. Politikere, både røde, grønne og blå, snakker om klima- og miljøkrisene på en måte som fremmedgjør. Dette gjør det ikke bare vanskelig for velgerne å stille makthaverne til ansvar, men også utfordrende å la seg engasjere i det hele tatt. 

Dette problemet er blant dem tidligere SV-statsråd Heikki Holmås presenterer i «Kloden brenner, hva må gjøres»? Denne anmelderen har som forfatteren jobbet med klimapolitikk fra en partipolitisk plattform over flere år. Det er en av styrkene ved boka at Holmås er åpen og tydelig om eget ståsted i det politiske landskapet. Fordi han aldri forsøker å skjule sin ideologiske tilhørighet, blir det heldigvis sjelden grunn til å betvile motivene og resonnementene hans.

Tre røde tråder

Sammen med intervjuer, forskningsrapporter og politiske dokumenter danner erfaringen fra politikken et bredt grunnlag for problemene han presenterer, og løsningene han legger på bordet i bokas tre deler. Den første tar for seg problemet: Global oppvarming. Den andre forklarer hva løsningene (kan) være. Avslutningsvis serverer Holmås en plan for hvordan tiltakene kan realiseres i en norsk politisk kontekst. 

Tre røde tråder snører helheten sammen. For det første argumenterer forfatteren overbevisende for at norske politikere bør heve ambisjonene om kutt av klimagassutslipp på hjemmebane, og styre mot nullutslipp allerede i 2030. For det andre problematiseres interessekonflikten på tvers av arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i norsk olje- og gassnæring. Forbundene som organiserer de ansatte, har nemlig i stor grad vært samstemte med arbeidsgiverorganisasjonen Norsk olje og gass i motstanden mot styrt avvikling eller strengere ansvarliggjøring av norsk- olje og gassindustri. 

Ved å rette søkelys mot den (mulige) interessekonflikten som finnes mellom topplederne og arbeidsfolka, appellerer forfatteren til en samlet fagbevegelse. Han tar utgangspunkt i det norske trepartssamarbeidet og levner liten tvil om hvilken rolle han mener de fagorganiserte kan og bør spille i utformingen av en rettferdig politikk som tar Norge raskt til nullutslipp. Det store spørsmålet Holmås - og leseren - sitter igjen med, er hvorvidt og hvordan en bred sammenslutning av arbeidstakere kan bli pådriver for mye høyere ambisjoner enn de som gjelder i dag. Det er her vi kommer tilbake til Blekkulf, og med det Holmås’ poeng nummer tre: At det mangler en felles krisebevissthet i det politiske landskapet, en mangel som avspeiles i begrepsbruken om klima- og miljøkrisa.

For lite tilgjengelig

Derfor er det et problem at bare deler av stoffet gjøres tilgjengelig i et språk som kan skape den løsningsoptimismen som Holmås etterlyser. Forfatteren demonstrerer riktignok at han har evnen: Parisavtalens mål forklares på en forbilledlig nyansert og lettfattelig måte. Også andre kapitler løftes av kreative analogier, som gjør det mulig å få grep om og krøkkete regnestykker. I bokas andre halvdel mangler dessverre ofte slik synlig vilje til formidling. Det kommer blant annet til uttrykk gjennom en altfor innforstått begrepsbruk. Det er underlig at det på den ene siden forklares grundig hva som menes med «hybrid» når en snakker om motorer, mens leseren selv finne må finne ut av hva Enova egentlig er og gjør. Flere passasjer består også ofte av unødvendig lange setninger, lastet med stadig flere vanskelige ord.

Forfatter og forlag kunne med fordel tatt seg tid til å sikre at hele boka holder det nivået Holmås leverer innledningsvis. For det er ingen tvil om at vi her får servert aktuelt stoff og smarte resonnementer, som er ment for et bredt publikum. Innholdet fortjener en språklig form som sikrer at leseren, uavhengig av trening i å lese politiske saksdokumenter, henger med helt til slutten. 

Anna Serafima Svendsen Kvam er tidligere nasjonal talsperson for Grønn Ungdom, og i dag vararepresentant for Miljøpartiet De Grønne til Oslo bystyre. 

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Pirrende lesning – men hvilken rettssikkerhet har Tom Hagen?

  2. Utvik­linga i Putins Russ­land skremmer, men kor stor makt har Putin eigentleg?

  3. Homsene forsvinner fra bygda som saueperler etter en regnskur

  4. Et forsvar for barnevernet?

  5. Fin novellekunst, rett og slett!

  6. Det tredje riket sett gjennom danske kvinneøyne

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Heikki Holmås
  4. Klimapolitikk
  5. Klima