Langtrukken, pregløs drama-krim

Påskekrim: Følelsen av å ha sett alt før henger over den britiske serien «The Bay» som en grå, engelsk regnsky.

Morven Christie gjør en god jobb i hovedrollen, med det hindrer dessverre ikke denne serien fra å være temmelig kjedelig.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

The Bay, sesong 2

Britisk tv-krimserie i 6 deler. Premiere på NRK1 29. mars.

Grade: 3 out of 6

Kanskje har de prøvd å skape noe i samme gate som «Broadchurch». På utsiden er det en del ved «The Bay» som ligner. Handlingen finner sted i en forblåst og koselig småby (Morecambe på vestkysten i Nord-England), og vi får en jevn miks av krimgåte og personlig drama i et miljø som først og fremst framstår som ganske hverdagslig og lite spektakulært. Men der førstnevnte serie utmerket seg med en sterk historie og en politisak som ble stadig tettere vevd sammen med etterforskernes privatliv, er «The Bay» mer i den tradisjonelle dyktig purk med trøbbel på hjemmebane-kategorien. Det er i og for seg ikke noe i veien med det, men her kan det virke som om serieskaperne ikke visste helt hvilken handlingstråd de skulle satse mest på, og endte med en litt ullen mellomting.

Hovedpersonen er den dyktige og empatiske politietterforskeren Lisa (Morven Christie). Etter å ha gjort noen dårlige valg i forrige sesong, er hun degradert, og må finne seg i at det sladres bak ryggen hennes på jobben. I tillegg dukker den udugelige eks-mannen hennes opp og prøver å lirke seg tilbake inn i familien han har forlatt. Hennes nærmeste overordnede er midt i en vond skilsmisseprosess, og barna hennes har litt varierende tilnærming til den hjemvendte far. Ingenting av dette har noe som helst å gjøre med krimgåten som etterforskes. Det er selvsagt flott at man forsøker å gi dem det handler om litt mer kjøtt på beinet, men her blir det så mye av det at man stadig tar seg i å lure på hvilken historie som egentlig fortelles: Den om det vanskelige familielivet til etterforskeren, eller den om det langt mer intrikate familielivet til seriens første offer.

For det hele starter med et mord, slik man jo gjerne forventer i en krimserie. Familiefaren Stephen blir regelrett henrettet i sitt eget hjem, foran øynene på sin 10 år gamle sønn, mens familie og venner griller og koser seg i hagen.

Når Lisa og hennes kollega Med begynner å grave i dette, danner det seg etter hvert et bilde av en storfamilie hvor flere har et og annet å skjule. Offeret var partner i svigerfars advokatfirma, og mistanken om urent trav i både forretninger og familieliv styrkes etter hvert som den noe brokete familien samles.

Krimgåten i seg selv er ganske slapt skrudd sammen. Det kunne det gått an å leve med om folkene det handlet om var interessante nok. Men her er det så enormt mange som skal introduseres, både innenfor den dreptes utvidede slekt og i etterforskernes privatliv, så det meste blir skraping i overflaten og store mengder langhalm som ikke leder noe sted.

Man kunne sikkert skrelt bort halvparten av dette uten at noen hadde savnet noe. All denne traskingen rundt grøten gjør dessverre serien til en temmelig rotete og ikke rent lite kjedelig opplevelse. Da hjelper det dessverre ikke så mye at skuespillerne i de sentrale rollene gjør mer enn godkjent innsats.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. Dersom Aksel Lund Svindal hadde stilt til valg, kunne han tatt over landet på et kvarter

  2. Det er lett å forstå hvorfor hun vant prisen for beste skuespiller i Cannes

  3. Kan man forelske seg i en robot? Denne filmen prøver å svare på det

  4. Denne filmen blei nominert til Oscar for beste utanlandske film. Det er forståeleg

  5. Ah, så godt å endeleg få sjå ein skikkeleg storfilm!

  6. Ser og høyrest ut som ein inter­nasjonal thriller

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Serieanmeldelser
  3. Krimserie
  4. Anmeldelse