Halvhjertet harselas med fallerte stjerner

«The Prom» fungerer kanskje fint på scenen, men som film faller den dessverre igjennom på mange plan.

Nicole Kidman spiller en aldrende musikalskuespiller som aldri får hovedrollen hun har drømt om. Derfor drar hun på selvpromoteringstur til bondelandet for å «redde» ei lokal jente fra fordomsfulle FAU-medlemmer.
Publisert: Publisert:

The Prom

icon
Denne artikkelen er over ett år gammel

Musikal/komedie. Tilgjengelig på Netflix fra 11. desember.

Grade: 3 out of 6

Det er ikke nødvendigvis et godt tegn når man glemmer sangene i en musikal så snart man har kommet til slutten. Men mangelen på musikk som setter seg er bare ett av problemene til filmatiseringen av Broadway-musikalen «The Prom». Selv ikke solide skuespillere som Meryl Streep og Nicole Kidman klarer å redde denne filmen fra en uelegant buklanding mellom alle stoler.

Filmen starter i det minste ganske bra, i en herlig overdrevet scene hvor noen selvgode og livsfjerne Broadway-stjerner feirer sin siste premiere. Meryl Streep og James Corden drar på noe voldsomt, og skaper et inntrykk av at vi skal inn i et landskap av harselas og meta-humor. Men gleden blir kortvarig, både for musikal-artistene og for oss som ser på. Showet får elendige kritikker, og publikum uteblir. Våre venner må sikre seg positiv publisitet, og bestemmer seg for å finne en politisk sak de kan fronte. Dette er bakgrunnen for at fire mer eller mindre avdanka skuespillere drar til en småby i Indiana for å protestere mot at en gjeng forstokka FAU-representanter har innført forbud mot likekjønnede par på den lokale skolens avslutningsball. I sentrum av hendelsene står den unge, lesbiske jenta Emma (Jo Ellen Pellman), som må finne seg i å bli en statist i sin egen historie for at disse tilreisende fjollene skal få skinne.

Tanken er kanskje å sparke oppover, mot de egosentriske bytullingene, men det sparkes minst like mye nedover her. Representantene fra den liberale eliten får bekreftet sine fordommer om de trangsynte bøndene på landet, og vice versa. Midt oppi denne grauten utspiller det seg en ungdommelig kjærlighetshistorie, og det kan virke som om regissør Ryan Murphy ikke helt har klart å bestemme seg for hva han vil legge mest vekt på, og derfor har endt opp med en slags sjelløs mellomting. Han tør ikke gå langt nok eller å være skarp nok til at det blir skikkelig morsomt, mens scenene hvor det kanskje er meningen å spille på følelsene våre, avvæpnes av mer eller mindre mislykkede forsøk på humor.

Om man er en ihuga musikalfan, går det sikkert an å fryde seg over de tallrike referansene, både verbalt og musikalsk. Vi andre sitter igjen med en forutsigbar og halvhjertet komedie med en skrikende mangel på varme og sjarm, og som ikke ser ut til å ta temaene den problematiserer på alvor.

Publisert: